Annonse
00:00 - 14. juni 2019

Tryllesynthen

Bruk av synthesizer og vokal-sample i Tryllefløyten har skapt konflikter bak kulissene i Operaen. Hvor mye kan man tukle med Mozart?

Star Wars-inspirert: I Alexander Mørk-Eidems oppsetning av Tryllefløyten er prins Tamino en slags jedi, og Nattens dronning kjører rundt på hoverboard. Foto: Jörg Weisner / Den Norske Opera og Ballett
Annonse

Det er fullsatt i Operaen, som det som regel er når Tryllefløyten spilles. Forestillingen har siden den først ble satt opp i 2015 trukket over 55 000 publikummere, og er blitt en av operahuset i Bjørvikas største suksesser. Regissør Alexander Mørk-Eidems versjon av Mozarts mest populære opera er inspirert av Star Wars, og utspiller seg i en annen galakse. Prins Tamino er en slags jedi, og fuglefangeren Papageno, som ble spilt av Atle Antonsen under oppsetningene i 2015 og 2017, en slags Chewbacca.

I år snakker Papageno bred hedmarksdialekt, han bråker fælt med maracas og spyr på «Wolfgang» nede i orkestergraven. Litt ut i første akt entrer Nattens dronning scenen. Rollen som den onde og manipulerende dronningen er en av operas store hovedroller. De to ariene til Nattens dronning er beryktet for sitt ekstremt utfordrende koloratur og høye F-noter. Mozart skrev dem med tanke på svigerinne Josepha Hofer, som også ble den første Nattens dronning på urpremieren i Wien i 1791. Premieren fant sted knappe tre måneder før komponistens død, og den høye F-noten skal visstnok ha blitt nevnt på Mozarts dødsleie, der han i ørska hørte svigerinnen fremføre operaens første arie, «O zittre nicht, mein lieber Sohn»: «Stille, stille! Hofer skal til å gjøre den høye F» skal ha vært blant Mozarts siste ord.

I Mørk-Eidems univers kjører Nattens dronning rundt på hoverboard, omringet av hvitkledde kvinner med tentakler på hodet. Svevende rundt på gulvet avleverer sopranen vokale krumspring verden ikke hadde sett maken til før Mozart revolusjonerte sopran-rollen med de to halsbrekkende Tryllefløyte-ariene. Rett før klimakset – den høye F-noten – kaster dronningen hodet bakover. For det utrente operaøret høres det ut som om hun synger den sjokkerende høye tonen. Men i virkeligheten spilles tonen av fra en synthesizer nede i orkestergraven. Den høye F-en er en sampling av sopranens stemme.

ALLEREDE ABONNENT?
Inntil 40 % rabatt
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse