I siste sesong av advokatserien The Good Fight kommer en rådvill countrystjerne inn på advokatkontoret. En høyreekstrem nettside har lagt ut et manipulert bilde av henne hvor det ser ut som om hun fronter en rasistisk bevegelse. Den lyshårede artisten omtales som bevegelsens «ariske frelser».
Saksøk personen som sprer budskapet, er advokatenes råd. Artisten rister på de blonde krøllene sine – et slikt søksmål vil være en erklæring mot høyreekstreme og nynazister, og er det én ting hun har bestemt seg for i livet, så er det at hun aldri skal bli politisk. Her skal det kun handle om musikken, «uansett hvor mye penger jeg taper».
The Good Fight er en serie stappfull med referanser til virkelige hendelser. Det kunne bare være én person historien om countrysangeren baserte seg på: Taylor Swift, en popfigur så gigantisk og omdiskutert at man hverken trenger være fan av kvinnen eller musikken for å få med seg utviklingen hennes som artist.
Beyoncé tematiserte politivold mot svarte i musikkvideoen Formation i 2016. Lady Gaga takket «gud og de skeive» da hun vant en musikkvideopris i 2009 – og har bygget seg opp en solid fanbase med rot i engasjementet sitt for LHBT-bevegelsen. Men fra Taylor Swift var det stille – lenge. Det måtte to år med Donald Trump i Det Hvite Hus til, ifølge henne selv, før hun bestemte seg for å ta offentlig avstand fra kvinnehat, rasisme og diskriminering.
Så i 2018, i anledning det amerikanske mellomvalget, la hun ut et Instagram-innlegg der hun ga sin støtte til staten Tennessees demokratiske kandidater, og oppfordret følgerne sine til å registrere seg og stemme ved valget. 24 timer senere hadde 65 000 mennesker registrert seg.
Denne uken lanserte Swift musikkvideoen You Need to Calm Down. CNN kaller den «muligens hennes mest politiske trekk så langt», og det er lett å forstå hvorfor: Videoen er en fargesprakende omfavnelse av skeiv identitet, utstyrt med en overdreven mengde regnbueflagg og en oppfordring om å engasjere seg for at en ny antidiskrimineringslov vedtas av senatet.
Også den fiktive countrystjernen i The Good Fight bestemmer seg for å innta en politisk posisjon. Å skulle insistere på nøytralitet, innser hun, vil i dagens klima automatisk bli tolket som støtte til høyreekstreme. Men på ett punkt skiller fiksjonen og virkeligheten lag: Swift har vist igjen og igjen at hun aldri lar prinsippene sine gå på bekostning av inntjening eller status. Finnes det en musikkstil eller et standpunkt der ute som kan løfte det offentlige bildet av deg til nye høyder, som hiphop eller feminisme – kan en være garantert at Swift er på saken.
Derfor er det slående at i et musikalsk produkt det krever omtrent ingen hjerneaktivitet å kritisere – som den kyniske bruken av Pride til å markedsføre et kommende album eller støtten til en sak hun aldri snakket høyt om før den var godt integrert i mainstreamkulturen – finnes det likevel radikale impulser. Men de kommer ikke fra Taylor Swift.
I en gjennomført rosa campingvogn synger Swift til kameraet mens hun legger sukkerspinn i en blender. «Du er en jeg ikke kjenner», åpner hun med, og forklarer hvor unødvendig og slitsomt det er med aggressive kommentarer på gaten og i sosiale medier. Iført retro solbriller og en rosa fuskepels forlater hun campingvognen med en drink i hånden og leverer videoens hovedbudskap: «Du må roe deg ned. Du er altfor høylytt. Bare slutt.»
Landskapet som så åpner seg, består av en pastellfarget campingvognpark, inngjerdet av vimpler med regnbueflagg. Sangen fortsetter, og Swift spaserer inn på området. Rundt henne svermer omtrent alle skeive ikoner som er å oppdrive: Laverne Cox, den første transpersonen til å bli nominert til en Emmy-pris for rollen sin i serien Orange is the New Black, vanner en gressbit full av kunstige flamingoer. Komiker Ellen DeGeneres får en tatovering på armen og de fem programlederne i Netflix' oppdaterte – og svært suksessfulle – versjon av Homsepatruljen (Queer Eye) har et teselskap i Alice i Eventyrland-stil.
Vi er i Edens hage, rett og slett. Det innebærer også slanger, som blir introdusert like etterpå i form av ustelte, uflidde amerikanere i rutete flanellskjorter med protestplakatene høyt hevet. «Adam and Eve, not Adam and Steve», står det på en av dem.
Selve låten ble sluppet 14. juni – Donald Trumps bursdag – noe som dermed gjør at den fint kan leses som et lite stikk til mannens ukontrollerbare, usaklige sinne. Men samtidig som Swift tar skyts mot klisjeen av en Trump-velger (plakatene er fulle av grammatiske feil), har også Trump formidlet budskapet om at folk bør «roe seg ned».
«Calm down and enjoy the ride», var Trumps nyttårstweet i år. Utsagn som «slapp litt av», «du overreagerer», er etablert taktikk fra overmakten når de synes utsatte gruppers engasjement renner over. Slik bagatelliseres det man prøver å formidle ved at det blir et spørsmål om personlige følelser, og de siste årene har det faktisk kommet flere bøker som ber kvinner «eie» sinnet sitt, som Rebecca Traisters Good and Mad: The Revolutionary Power of Women's Anger og Rage Becomes Her av Soraya Chemaly.
Å plassere standard politisk aktivisme – plakatmaling, meningsinnlegg på sosiale medier, protestmarsjer – hos dem som vil skru tiden tilbake, ikke fremover, for så å redusere dem til en patetisk minoritet i sitt eget regnbueparadis, kan først virke grenseløst provoserende. Det blir nesten farlig apolitisk, i den forstand at skeives egenverdi og rett til å eksistere fremstilles som noe så selvfølgelig og naturlig at energi brukt på å opplyse og «stå på krava» er bortkastet energi. En bedre strategi, impliserer Swift, er om nettrollene legger ned plakatene og heller hiver seg i bassenget.
Swift slipper nesten unna med det. Fordi: Like ofte som mennesker med en minoritetsbakgrunn er blitt bedt om å «roe seg» når de sloss for rettighetene sine, har den populærkulturelle representasjonen av disse basert seg på en idé om at de utelukkende må forstås som tragiske ofre. I You Need to Calm Down er minoriteten blitt en selvsikker, tiltrekkende majoritet folk som Swift lengter etter å assosieres med.
I You Need to Calm Down har minoriteten blitt en selvsikker, tiltrekkende majoritet som Swift lengter etter å assosieres med.
To øyeblikk fra videoen viser dette til perfeksjon. Det første er et klipp av stylist og Queer Eye-programleder Tan France, som blunker til publikum før han holder opp en antikk tekanne og heller teen i seg. Det andre er et klipp av skuespiller Billy Porter, som dette året har skapt overskrifter ved å komme i en «kjolesmoking» på Oscar-utdelingen og drapert i gull, båret på en seng, på Met-gallaen. Porter, i høyhælte sko og med blå leppestift, tar noen skritt, stopper opp, og knipser. Det kuttes umiddelbart til neste scene, og det er ingen tvil om at Porters knips er så slagkraftig at han kan diktere hele videoens forløp om han ønsker det.
Dette er vellykket argumentasjon gjennom estetikk, ikke politikk. Videoen er verdt å se for bare disse to øyeblikkene alene, for i France og Porter får man to personligheter som konsekvent utvider rommet for hvordan kjønnsidentitet kan uttrykkes. Dette kommuniserer de på et par sekunder, uten at seeren er avhengig av å vite hvem de er.
Derfor er det så irriterende at Swift til slutt insisterer på å dra oppmerksomheten tilbake til sin egen person, der hun utkledd som en kartong med pommes frites forsones med pop- og erkerival Katy Perry. Slik går France og Porter tilbake til å bli det de egentlig er – statister i en Taylor Swift-video – og Swift har fått tatt et inkluderende standpunkt i anledning Pride.