Annonse
15:12 - 12. juni 2019

Når toppløs blir toppsak er det strålende nyheter for Oslo by, skriver Gaute Brochmann.

Når toppløs blir toppsak er det strålende nyheter for Oslo by, skriver Gaute Brochmann.

Toppløs: Toppløsbadesaken på Sørenga i Oslo er en betydelig triumf for Oslo kommune. Foto: Berit Roald / NTB scanpix
Annonse

4. juni publiserte Dagsavisen en artikkel under overskriften «Vekter jaget toppløse Christa (24)». Avisen skrev en lengre og reportasjepreget sak om en hendelse som utspant seg på Sørenga sjøbad i Oslo i våres, men dramatiserte ikke mer enn nødvendig da de beskrev hvordan en vekter «kom ruslende bort» og sa at Christa enten måtte kle seg på overkroppen eller forlate området.

Nyheten ble plukket opp av det som var av norske medier. Foreløpig har saken kulminert med at hovedpersonen selv har skrevet en kronikk på NRK ytring der hun kommer med en ryddig og grei oppsummering av at det burde være opp til henne selv om hun bader toppløs eller ikke, og at det som for hennes del var den mest praktiske måten å bade på, først blir et statement i møte med reaksjonene. Fra andre badegjester. Og fra ordensmyndighetene.

Badegjestene kan jeg ikke si noe om, men det interessante med saken i et samfunnsperspektiv er det Christa Barlinn Korvald, som er hennes fulle navn, skriver videre om at vekteren hevdet at forbudet mot toppløs bading var «iverksatt etter avtale mellom beboerne på Sørenga og kommunen». En påstand som omgående ble dementert i Dagbladet samme dag av parksjef Morten Anker-Nilssen i Bymiljøetaten. «Det er helt i orden at folk bader og soler seg toppløse på Sørenga», sa han. Uttalelsen ble fulgt opp av administrerende direktør i det aktuelle vekterfirmaet, Jørn C. Olsen, som slo fast at det hadde skjedd en glipp og at det bare var nakenbading som ble slått ned på.

For meg er denne saken en betydelig triumf for Oslo kommune. Ikke fordi toppløsbading er en særskilt kampsak for meg. Men fordi jeg tror på en åpen by. Noe som ikke er en selvfølge.

Hvis vi skrur tiden ti eller bare fem år tilbake, var det en reell bekymring for at den nye Fjordbyen med Tjuvholmen og Sørenga skulle bli ekskluderende og lukkede områder. Ikke i den forstand at bryggekanten skulle privatiseres og gjerdes inn. Men heller at man ved hjelp av vektere og andre former for sosial kontroll og særregler skulle sørge for at byens generelle befolkning ikke følte seg velkommen.

Når vi nå skriver 2019 kan vi trygt si at de dystre spådommene ikke slo til. Det har vært mange negative oppslag om Sørenga der manglende toaletter, forurenset badevann og ekstrem trengsel har vært listet opp som graverende problemer – uten at dette har rokket ved helhetsinntrykket av at sjøbadet har vært en dundrende suksess. Vi har fått en massemigrasjon av Oslo-folk man ikke har sett ved fjorden siden Kong Haakon gikk i land i juni 1945.

Dermed er sjøbad plutselig blitt et selvsagt krav når Filipstad vest for sentrum nå omsider går mot utbygging. Det man krangler om, er bare hvor mye sjøbad som skal bygges.

 Arkitekter er et folkeferd med en ualminnelig skepsis mot penger. Fraser som «utbyggerstyrt byutvikling» eller «kommersialisering av byrommene» ble og blir ofte brukt nedsettende om den utviklingen Oslo har vært gjennom de siste tyve årene, gjerne fulgt av et indignert: «Hvem er egentlig disse nye byrommene for!?». Underforstått at Fjordbyen nærmest i smug ble planlagt og bygget for en begrenset gruppe privilegert mennesker.

Og ja, det har kommet regler for adferd. Særlig på Tjuvholmen er det blitt begrensninger på badeaktiviteten etter nestenulykker i møtet mellom badende og båter og på grunn av støy nattetid. Det er ikke overraskende. Som politiadvokat Kai Spurkeland uttalte til Dagsavisen, kan steder som er underlagt privat eiendomsrett godt komme med særkrav rundt bading, på linje med å forby hunder eller ballspill. Allikevel er ikke restriksjonene verre enn at en vekter som forsøker å innskrenke rettighetene til en badende borger, blir førstesideoppslag. Selv om man kan ergre seg over den tabloide vinklingen.

Fjordbyen er utviklet kommersielt med enorme private investeringer og tidvis meget god avkastning. Midt i dette har borgernes behov blitt ivaretatt. Uten at det burde overraske noen. Aker Brygge ble jo transformert tyve år før Bjørvika. Og er det én ting vi kan lære herfra, er det at storkapital og allmue ikke nødvendigvis utelukker hverandre. Oppover i de postmoderne bygningene finner vi landets høyeste kvadratmeterpriser. Nede på kaikanten går finansfolk og japanske turister, trøndere på bytur og ungdom fra forstedene om hverandre som den mest naturlige ting i verden.

De eneste som ikke er der, er egentlig arkitektene. Som, litt satt på spissen, sitter på St. Hanshaugen, Norges mest kulturelt homogene bydel, og klager over manglende mangfold i Fjordbyen.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Akkurat nå er det opptil 50 prosent rabatt. Bli abonnent
Annonse