00:00 - 21. juni 2019

Med Bach i åkerlandet

Isabelle Faust treffer det tyske geniets særegne, nesten anonyme originalitet.

Foto: De Agostini / Getty Images

Å høre på Bach kan være som å se langt, for eksempel gjennom et togvindu, utover et jorde eller et landskap som farer forbi, eller gjennom en skog, drømmende høyt mot bladverket og trekronenes uendelige forgreninger. Musikken har en underlig fager, lett gammelmodig og spill levende skjønnhet. Den er på en måte etablert, ja – men det gjør ikke noe.

Hva er det som er etablert? Mye, selvfølgelig, og kanskje særlig oppfatningen av Bach som den absolutt suverene komponist. Verkene hans fremstår med en stabilitet som virker hevet over personlige og subjektive svakheter. Likevel er musikken flyktig, tidvis melankolsk, tidvis djerv, og alltid flerstemt satt på en måte som griper om den musikalske substansen og driver teksturen på kryss og tvers, nedover og fremover på samme tid.

Annonse