Annonse
09:12 - 10. juni 2019

En lukket kveld på Versailles

Pritzker-prisen omtales som «Nobelprisen i arkitektur». Vi ble med bak kulissene.

Den japanske arkitekten og Pritzker-prisvinner, Arata Isozaki på vei inn i Versailles med sin kone for høytidig seremoni og gallamiddag. Foto: Sebadelha Julie/abaca/NTB scanpix
Annonse

En situasjon jeg aldri får nok av i film og tv-serier, er når hovedpersonen er blitt kastet inn i et nytt miljø, og får en kjapp en innføring i dets regler og konvensjoner av noen på «innsiden». Som i første episode av tv-serien Mad Men: Peggy er ny i sekretærjobben, men blir umiddelbart snappet opp av den sofistikerte kontorsjefen Joan, som forteller henne at hun må fra nå av forvente å bli behandlet like mye som servitør, sexobjekt og mor, som sekretær.

Hovedgrunnen til at jeg har sånn sansen for disse øyeblikkene er at de gjør det så tydelig at nå går man fra det kjente og over i det ukjente, fra et rom de fleste har tilgang på, og inn i en verden man uten fiksjonen må ha en tidsmaskin, penger eller flaks for å få innpass i.

Østen og Vesten. En kveld i slutten av mai, etter at palasset i Versailles hadde stengt for besøkende, kjørte en lang rekke minibusser opp til den forgylte hovedporten. Ut steg arkitekter, kuratorer, redaktører og millionærer. De var alle invitert for å overvære utdelingen av den prestisjetunge Pritzkerprisen, som gjerne omtales som «Nobelprisen i arkitektur». I år gikk den til den japanske arkitekten Arata Isozaki.

Ifølge Pritzker-juryen gjør Arata Isozaki seg bemerket ved at byggene hans er helt fri for en gjenkjennelig signatur. Han forener Øst og Vest, sier de. Der hans «Oita prefectural library» fra 1966 er et mesterverk i japansk brutalisme, er Team Disney-bygget i Florida fra 1991 en pastellfarget konstruksjon en kunstelskende, postmoderne Mikke Mus kunne trives i.

Isozaki ble født i Ōita, på øya Kyushu, i 1931. På begynnelsen av 1960-tallet (samme periode som Peggy begynner å jobbe som sekretær i et reklamebyrå på Madison Avenue), startet Isozaki sin arkitektkarriere. Da Pritzker-prisen ble etablert i 1979, var Isozaki den eneste ikke-vestlige arkitekten prisutdelerne rådførte seg med.

Hviskende stemmer. I og med at Pritzker-prisen markerer seg som en pris med globale ambisjoner, har forholdet mellom Vest og Øst, Nord og Sør, alltid vært en smule anstrengt. Etter noen tiår der det virket som om prisen igjen og igjen gikk til arkitekter fra USA og Europa, kommer de siste årenes vinnere fra Asia og Sør-Amerika.

Som innen alle andre felt der spørsmålet om representasjon gjør seg gjeldende, finnes det en solid dose skepsis til en slik utvikling også i arkitekturkretser. Under fjorårets prisutdeling i Toronto, til den indiske arkitekten Balkrishna Doshi, hvisket flere av gjestene at de aldri hadde hørt om Doshi før Pritzker-juryen kunngjorde navnet hans tidligere det året. Dette var visstnok – ifølge de hviskende – ikke en indikasjon på hvor lite Nord-Amerikas arkitekter var oppdatert på det som skjedde på den andre siden av kloden, men heller – igjen ifølge de hviskende – et tegn på at juryen har mistet fotfestet i sitt forsøk på å fremstå «i tiden».

I begrunnelsen for å gi prisen til Isozaki, står det blant annet at han i sin søken etter meningsfull arkitektur har «skapt bygg av høy kvalitet som det ikke lar seg gjøre å kategorisere, bygg som reflekterer hans konstante utvikling, og som alltid fremstår friske i fremtoningen». Hyllesten skulle derimot skje i et rundt 350 år gammelt bygg som definitivt lar seg kategorisere: Som et gullforgylt symbol på et imperium.

I dette selskapet var også Morgenbladets journalist. At jeg i fjor intervjuet Balkrishna Doshi, kvalifiserte visstnok til en invitasjon til årets utdeling. Opp gikk døren, til Versailles og til en privat visning av himmelsenger, lysekroner og eldgamle portretter. Det var nå jeg kunne trengt en blasert Joan, eller en brisen investor – en av disse filmkarakterene som setter alle egne motiver og ønsker til side – for å peke ut hvem man aldri burde få øyekontakt med og hvem det gjaldt å få visittkortet til.

Turistfri sone. For karakterer er det flust av i det internasjonale arkitektmiljøet. I et hjørne står en smokingkledd mann med en japansk vifte. Brillene er han ikke alene om, de er små og trill runde, med stenger som festes midt på rammen, og kommer, ut ifra forsamlingen å dømme, i flere farger. Gjennom rommene i Versailles hører man, nesten uansett hvor man er, lyden av sko som knirker. Bæreren er en eldre kvinne som har skjønt at man kan være festens midtpunkt og samtidig gå i praktisk fottøy. Ellers hersker en stemning av begeistring og nervøsitet. Få klarer å gå inn i en samtale uten å sende små raske blikk til høyre og venstre, i frykt for å gå glipp av et håndtrykk eller et entusiastisk klapp på skulderen.

Etter et turistfritt opphold i den 73 meter lange speilsalen blir gjestene fraktet videre via det som blir solgt inn som tog, men som i virkeligheten er en bil med noen vogner på slep. Menneskene vi kjører forbi, gløtter opp fra kartene sine og ser usikkert på oss. De eldre damene i vognen min har på seg noen utrolig intrikate kimonoer. Jeg bytter på å føle meg som adelig og en statist i filmen Crazy Rich Asians.

Den edle arkitekturen. Pritzker-familien etablerte prisen i 1979 med mål om å oppmuntre og stimulere til en større bevissthet rundt bygg og arkitektur. Familien har hovedkvarter i Chicago, og er, som eiere av hotellkjeden Hyatt, en av USAs rikeste familier. Gjester som kommer for å delta på seremonien, blir tilbudt overnatting på byens Hyatt-hotell til en rabattert pris. Arkitekten som vinner får, hundre tusen dollar og en bronsemedaljong med design av Louis Sullivan, Chicago-arkitekten som har fått tilnavnet «skyskraperens far».

Jeg skulle ønske jeg kunne videreformidle hvilke tanker årets Pritzker-vinner denne kvelden hadde rundt form og funksjon, tilgjengelighet og plassering. Men Arata Isozaki valgte å improvisere en tale fremfor å holde seg til manus. Talen skulle oversettes direkte fra japansk til engelsk og fransk via hodetelefoner, men den spontane ordflommen var nok til å sette oversetterne ute av spill, der de mumlet noen ord om sponsorer og «arkitekturens implikasjoner». Dermed var det Pritzker-sønnen Tom som fikk sette sitt intellektuelle preg på kvelden.

Det var Toms foreldre som grunnla prisen, som han etter farens død har fått hovedansvaret med å føre videre. Dagen i forveien hadde juryen besøkt en brannskadd Notre-Dame, kunne Tom fortelle. «For sivilisasjonens skyld, vær så snill: Gjenoppbygg Notre-Dame», ba han ambassadøren og ordføreren i salen, til kraftig applaus. «Arkitektur er vår kontekst», fortsatte han: «som på sitt mest praktfulle visualiserer det edleste av menneskelig streben».

Når talens kontekst var Versailles, ble det en utfordring å ikke le – og savne tilstedeværelsen til fjorårets vinner, Balkrishna Doshi, som har designet bygg i pakt med naturen og på tvers av klasseskiller.

– Hvis én person er veldig rik, én veldig fattig og én midt imellom, hvordan unngår du konflikt, spurte Doshi da han i fjor møtte Morgenbladet.

For ham var svaret åpenlyst: Du bygget offentlige rom og privatboliger som gjør de sosiale forskjellene mindre. I stedet for å bygge dyre boliger i ett område og mindre dyre boliger et annet sted, bygger du dem tett inntil hverandre – eller som Doshi har gjort, rett oppå hverandre. Det praktiske og politiske trenger heller ikke gå på bekostning av det estetiske, mener han, så lenge alle valg er tatt med tanke på hvordan solen, vinden og regnet vil treffe og påvirke materialene.

Visjoner og bestillinger. De nesten utenomjordiske byggene som ble hyllet av Tom Pritzker denne kvelden – arkitektur de færreste noensinne vil bo i, men heller kanskje kjøpe en inngangsbillett eller to til i løpet av livet – gjorde kvelden til en ganske fjern affære. Samtidig som ordføreren i Versailles ble oppmuntret til å bruke all innflytelse og ressurser på å gjenreise Notre-Dame, samlet politistyrker seg i sentrum av Paris for å gjøre seg klar til morgendagens varslede gule vester-demonstrasjon.

I en slik kontekst har ikke en arkitekt som Arata Isozaki så mye å stille opp med (på den annen side: Hvem hadde hatt det?). Det lille av meningsinnhold man fikk fra talen hans, gjaldt hans interesse for å aldri gjøre det samme to ganger, for å lytte til oppdragsgiveren, og komme tilbake med noe som passer perfekt til oppdragsgivers budsjett og visjon, til det spesifikke områdets kulturelle smak og preferanser. Under samme tak som en Tom Pritzker blir han håndverkeren som historisk alltid har stått parat for å virkeliggjøre og visualisere byggherrens drømmer, i form av rom, bilder og gårdsplasser som med tiden vil fremstå som «det edleste av menneskelig streben».

Bord 35. Morgenbladets journalist ble plassert ved bord 35 – journalistbordet, viste det seg. Der satt også Fred, arkitektjournalist fra New York, som hver gang anledningen bød seg ropte at han skriver for The New York Times og Wall Street Journal – og klaget på at han bare klarte å få med seg én av bordets samtaler om gangen. En magasinredaktør fikk til å starte en setning slik: «Det skjer ingenting i Marrakech, men i Casablanca derimot…». Og en av Storbritannias mest innflytelsesrike utgivere lurte på når Pritzker-juryen skal gi slipp på individfokuset og heller dele ut prisen til arkitektteam.

Men til slutt er han der faktisk, min Joan, personen jeg håper kan forklare hva som er rikmannssport og hva som er reelt engasjement for god arkitektur. Han viser seg å være en 64 år gammel italiensk designer, skribent og EU-skeptiker ved navn Stefano. Uten en kreativ manusforfatter i ryggen svarer han dessverre nokså vagt og er dermed til begrenset hjelp – han vil helst bare snakke om hvor ille EU har behandlet Hellas, og hvor synd det er at han ikke rekker hjem til Milano for søndagens valg.

Det slår meg at det som regel nettopp er en verden av privilegier man som seer av film og tv-serier får forklart. Perspektivet i denne typen «innvielser» i et nytt miljø er gjerne sett nedenfra og opp, sjelden fra toppen og ned. Sannsynligvis fordi det kan virke både usympatisk og udemokratisk å gå pedagogisk til verks for å brette ut et miljø for en Louis XIV. Når det kommer til stykket, ligger det også liten visuell glede i å se hvordan mennesker med begrensede midler på bankkontoen spiser – en annen sak er å bli innvidd i et diskret hint på øret om hvilken vin som skal nytes først.

Et kongerike for et sete. Klokken er tolv og alle skal tilbake til Paris. Minibussene som fraktet oss inn er forsinket, det blir kø, trengsel og spisse albuer for ikke å stå igjen til sist. Jeg finner meg et sete bak noen amerikanere med økonomiske forbindelser til president Donald Trump (det er i hvert fall det de hinter om). En mann som ser ut slik den avdøde skuespilleren Philip Seymour Hoffman ville sett ut hadde han spilt en av Harry Potters mindre karismatiske slektninger, kommenterer: «Jeg føler meg som en passasjer på Titanic, en av dem som kom i båtene tidlig».

Så fester han blikket på det pent kledde kaoset utenfor og legger om til en liksom-medlidende, tydelig spøkefull tone:

– Håper dere ikke fryser der ute!

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Akkurat nå er det opptil 50 prosent rabatt. Bli abonnent
Annonse