Annonse
00:00 - 28. juni 2019

Det gode menneske fra Småland

Lukas Moodyssons Gösta bygger på et strålende premiss, men parkerer raskt sine satiriske ambisjoner på sidelinjen.

Bare å binge i vei: Tv-serien «Gösta» fremkaller sjelden høylytt latter, men er så sjarmerende og lite krevende at det er vanskelig å nøye seg med én episode. Foto: Lukas Moodysson / HBO Nordic
Annonse

Anmeldelse

Regissør og manusforfatter: Lukas Moodysson

Gösta

Svensk tv-serie i 12 deler

Premiere på HBO Nordic 1. juli

Tittelfiguren i HBOs første nordiske serie Gösta er en idealistisk ung mann som arbeider som barne- og ungdomspsykolog på et tettsted i Småland. Gösta er selvutslettende snill; en mann som går inn i butikken igjen for å ta ut penger når han ikke har småmynt til den rumenske tiggeren utenfor, og som insisterer på å sykle en lyssky type han tar på fersken i å stjele sykkelen hans hjem. Han bor i et lite hus i skogen, hvor han tar vare på den aldrende og dypt deprimerte asylsøkeren Hussein mens denne venter på å få anken sin behandlet. Han bruker refleksvest på høylys dag, og er mer opptatt av å hjelpe tilfeldige gamle damer med å bære hjem tunge handleposer, enn han er av å rekke toget til Stockholm for å ha sex med kjæresten Melissa.

Svenske tilstander. Lukas Moodyssons hovedperson er mindre av et menneske enn en karikatur av mentaliteten som ligger til grunn for det som her til lands omtales som «svenske tilstander». Innledningsvis later det til at man har å gjøre med en åndelig oppfølger til Tilsammans, Moodyssons tragikomiske skildring av de politiske og moralske idealene som preget 70-tallets svenske venstreside. De dagsaktuelle problemstillingene stilles opp som dominobrikker, men snarere enn å utløse den polemiske kjedereaksjonen premisset skaper forhåpninger om, gir Moodysson seg hen til lun og avvæpnende forviklingskomikk.

Først kommer Melissa på uanmeldt helgebesøk, deretter banker Göstas lettere selvopptatte far på døren på jakt etter noen som kan hjelpe ham å håndtere angsten og kreftdiagnosen. Fra da av har den tapre psykologen det gående, med et evig renn av venner og bekjente som drar nytte av hans sjenerøsitet – fra hans 18 år gamle pasient Saga, som ikke orker å bli overført til voksenpsykiatrien, til musikeren Jonas, som har oppsøkt barndomsvennen i håp om å finne inspirasjon i de landlige omgivelsene.

Motstandsløst. Gösta slentrer av gårde i det bedagelige tempoet som kjennetegner serier med halvtimelange episoder som slippes flere av gangen. Den fremkaller sjelden høylytt latter, og det er vanskelig å investere noen følelser i det som foregår, men samtidig er serien såpass sjarmerende og lite krevende at det er vanskelig å nøye seg med én episode når man først er i gang. Som i hans siste spillefilm – den 80-tallsnostalgiske oppvekstskildringen Vi er best! – beveger Moodysson seg her innenfor rammer han behersker til fingerspissene. Det er folkelig, fornøyelig og profesjonelt laget underholdning, men heller ikke så mye mer.

Det vil si, nå og da dukker det opp små scener som viser hvilken filmskaper man har med å gjøre. I Göstas pasientsamtaler møter vi unge amatører som tilfører scenene en ukunstlet og forsvarsløs nerve som står i tydelig kontrast til hovedrolleinnehaverne Vilhelm Blomgren, Mattias Silvell og Amy Deasismonts spill. I disse sårbare øyeblikkene blir man minnet om hvor mye som står på spill i Moodyssons beste arbeid, fra spillefilmene Fucking Åmål og Lilja 4-Ever til manuset han skrev til tv-serien Det nya landet.

Sverige inkarnert. Gösta synes konstruert for å gyve løs på det mest betente samfunnsspørsmålet i den svenske offentligheten, nemlig oppfatningen om at nasjonen er ute av stand til å konfrontere konsekvensene av en snillistisk innvandringspolitikk. Hovedpersonen er et nidbilde av den svenske velferdsstaten, der han møter selv de mest urimelige krav og nedverdigende situasjoner med forståelse og omtanke, uten noensinne å kreve noe tilbake. Gitt Moodyssons venstrepolitiske engasjement (for ikke å si hans patosfylte romaner om verdens urettferdighet), er dette en både interessant og uventet tilnærming til et samtidsportrett.

Den politiske satiren parkeres imidlertid raskt på sidelinjen, og når den plukkes frem igjen i åttende episode, er det i form av forutsigbar harselas med foreldregenerasjonens egosentriske forståelse av sosialisme. I og med at pressen kun har fått tilgang til ni av totalt tolv episoder, er det uvisst hvorvidt noe av dette vil munne ut i noen substansiell analyse eller kritikk. Det som derimot er klart, er at det overveldende flertall av dem som ser Gösta fra begynnelse til slutt ikke vil gjøre det fordi de er levende opptatt av svensk politikk og samfunnsliv, men fordi de er i behov av lett, friksjonsløs underholdning.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 40 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse