Annonse
09:40 - 08. juni 2019

Black Mirror er blitt redusert til Netflix’ kritiske alibi, skriver Aksel Kielland.

Black Mirror er blitt redusert til Netflix’ kritiske alibi, skriver Aksel Kielland.

Miley Cyrus i sesong fem av Netflix-serien Black Mirror. Foto: Netflix
Annonse

En mann er overbevist om at et stort internasjonalt teknologiselskap er i ferd med å forvandle menneskeheten til hjernedøde slaver. I et forsøk på å advare omverdenen om hva som er i ferd med å skje lanserer han den ene spissformulerte, dommedagspregede analysen etter den andre, men innser etter hvert at han kun bidrar til å markedsføre selskapet og dets produkter. Likevel kan han ikke slutte, for som samfunnsdebattant er hans jobb og virke uløselig knyttet til å diskutere det som skjer i samtiden, og selskapet er umulig å ignorere. Til slutt blir kombinasjonen av den paranoide fornemmelsen av å være den eneste som skjønner at verden går til helvete og skyldfølelsen over å være en aktiv pådriver for denne utviklingen mer enn han kan tåle, og historien får et tragisk endelikt.

Dette handlingssammendraget stammer ikke fra en episode av femte sesong av Netflix’ teknologikritiske antologiserie Black Mirror, men oppsummerer dilemmaet alle som befatter seg med strømmetjenesten i kritisk kapasitet før eller senere støter på. Netflix’ produksjoner og forretningspraksis synes ofte usårbare for kritikk – de er for tilgjengelig, for brukervennlige, for utspekulert og uimotståelig praktiske – men det er heller ikke et realistisk alternativ å late som om den ikke finnes. Så sitter man der, vel vitende om at hver spaltemillimeter man bruker på å slakte undermåls Netflix-innhold er plass man heller kunne brukt på å løfte frem mer interessante arbeider, samtidig som det å ikke påpeke selskapets forflatende effekt på måten film og tv konsumeres og diskuteres på i praksis er ensbetydende med å bifalle den. Resultatet er i ni av ti tilfeller en tragisk tannløs og intetsigende kritikk.

Denne medavhengige – og medskyldige – relasjonen mellom mennesker, teknologi og markedskrefter glimrer med sitt fravær i de tre episodene som utgjør sesong fem av Black Mirror. Etter den interaktive tv-filmen Bandersnatch, som indirekte tematiserte Netflix’ begrensede valgmuligheter og illusjon av bredde, er serieskaper Charlie Brooker nå tilbake med tre timelange tv-filmer som går i rette med overfladisk og utdatert teknologikritikk. Striking Vipers kretser rundt det fiktive dataspillet ved samme navn, og postulerer at voldelige spill ikke produserer voldelige spillere – snarere tvert imot. Smithereens handler om det moderne menneskets behov for å gi teknologien skylden for menneskelige feil, og Rachel Jack and Ashley Too følger opp ved å understreke at når teknologien er ond og umenneskelig, er det fordi mennesker har skapt den slik. Som så ofte ellers når underholdningsbransjen kaster et kritisk lys på seg selv, er løsningen «punk» og «rock’n’roll» av den gode, gamle gitarbaserte sorten som i dag fremstår fullstendig anakronistisk.

ALLEREDE ABONNENT?
Inntil 40 % rabatt
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse