Annonse
00:00 - 24. mai 2019

Tolvskillingsporno

Nazister med øyelapp! Wagner på speed! Selvsagt er Rammstein harry. Og det lever de godt med.

Ute med sitt første album på ti år: Rammstein spiller i Oslo i august. Pressefoto: Jens Koch 
Annonse

Like før lyset var i ferd med å slukke, kastet jeg et blikk rundt i kinosalen og oppdaget at jeg var helt alene. Da jeg etter to timer og ett kvarter med David Lynchs Lost Highway tumlet ut i Berlins gater en kveld i 1997, var sjelen fylt med et par inntrykk man ikke kan få usett eller -hørt. Et av dem var Rammstein, et band fra tidligere Øst-Berlin som på den tiden var spydspissen for retningen Neue deutsche Härte (ny tysk hardhet), og som spilte en liten, men prominent plass på filmens lydspor.

På denne tiden sto Rammstein foran sitt store gjennombrudd med albumet Sehnsucht (1997). Musikken deres dukket stadig opp på anleggene i Berlins gulrøykte kneiper, de med et par slappe fotballskjerf over disken, brune blondegardiner og en elektronisk dartskive i hjørnet. Det samme gjorde høyreiste menn i lang skinnfrakk med raske briller og håret gredd bakover. Metal-rockere med sans for Nine Inch Nails, Ministry og litt Depeche Mode (til eventuelle damebesøk).

Da fremtidsfilmen The Matrix kom to år senere, var det som en stor, bibelsk kampestein falt på plass for denne musikken og dens fans. En høyere enhet av metalrock og techno. Industriell, gotisk, tung og teknologisk. Selv ikke Tysklands største stadioner var store nok for Rammsteins musikk og sceneshow.

ALLEREDE ABONNENT?
Kjøp abonnement
Inntil 50 % rabatt
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse