Annonse
00:00 - 10. mai 2019

Stormfulle høyder

Sandra Kolstad byr på følelsesladde tekster. Musikken forblir likevel den beste historiefortelleren.

Sandra Kolstad: Nær og personlig. Pressefoto: Kine Kolstad
Annonse

Det var nok med mer skrekk enn fryd jeg leste presseskrivet til Sandra Kolstads nye plate. Det kunne fortelle at artisten, tross sine egne forventninger, nå skulle utgi et nært og personlig album – hvor mange av låtene til og med hadde vært «FOR utleverende» for henne selv. Jøss. Det føltes litt som om noen la dagboken sin foran deg, med nøkkelen til den, og gikk derfra. Har man egentlig lyst til å åpne og lese hva som står der?

Bena over bakken. San Silva fra 2017 var en av Kolstads beste utgivelser så langt. Kolstad – som har markert seg både som popartist og som produsent siden hun utga debutalbumet Crux i 2011 – hadde da nettopp debutert som teaterkomponist, og presenterte et fengende og ekstravagant album med mer trøkk enn på tidligere utgivelser. På abstrakt vis utforsket hun på San Silva hvordan du-et og jeg-et i poptekster ofte implisitt er koblet til heteronormative verdier og klisjéfylte kjærlighetshistorier – noe som ikke nødvendigvis behøver å være tilfellet, ifølge Kolstad.

Jeg har alltid tenkt at det nettopp er det konseptuelle og teatralske – i ordets positive forstand – som har vært Kolstads særegenhet i poplandskapet. Hva er i så fall det musikalske resultatet dersom hun nå endrer kurs? Et intimt møte med popartistens privatliv? Skildringer av hverdagens mange obligatoriske og stusslige gjøremål? Eller av en snørrete papirbunke som samler seg på nattbordet etter et kjærlighetsbrudd?

ALLEREDE ABONNENT?
Inntil 40 % rabatt
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse