Annonse
00:00 - 16. mai 2019

Musikken i et vindu

Oslo uten korps er et sjelløst sted.

Bro til fortiden: Dette handler ikke om kvalitet, sjangre eller om intensjoner, det handler om musikkens plass i byrommet, skriver Ando Woltman. Foto: Espen Bratlie / Samfoto / NTB Scanpix
Annonse

Det sto ikke noe om det i prospektet da vi flyttet inn, men det tok ikke mange ukene før vi oppdaget det: Vi hadde havnet i korpskrysset. Der det marsjerer drøssevis med korps i høysesongen april/mai. Av varierende kvalitet, med ulikt antall kromosomer, øvingstimer og år på baken, bærer de likevel alle et bud om noe viktig som er i emning. Ahh, dette bruset, denne dusjen av vår som kiler seg mellom vinduslistene. Vi løper bort, slår dem opp på fullt gap. Vifter med flaggene våre. «Hurra!»

Jeg har aldri spilt i korps. Jeg er hverken særlig glad i å marsjere eller måten totalitære regimer har brukt korpsmusikken på. Men dette handler ikke om kvalitet, sjangre eller om intensjoner, det handler om musikkens plass i byrommet. Korpsmusikken er i så måte broen tilbake til vår egen fortid, der den siden 1860-tallet har fylt gatene med tut, honk og bært-bært. Lyder som har overlevd byenes totale forvandling, og som gjennom generasjoner er blitt del av vårt DNA.

Handler det kanskje om nysgjerrighet? Musikken man tilfeldigvis råker over i hverdagens monotoni. Lyden fra et stereoanlegg i tredje etasje, ungdommer med lommehøyttalere på busstoppet, et band som øver i en kjeller. Bruddstykker av musikk, som for et lite øyeblikk rykker deg ut av hverdagen og penser deg inn på nye spor. Disse nesten-ulovlige tonene som smyger seg langs harde betongvegger og asfalt, og som, høyst tilfeldig, treffer akkurat ditt nervesystem. Byens berusende symfoni. Hvem er menneskene bak? Hvem er det som marsjerer der ute?

ALLEREDE ABONNENT?
Kjøp abonnement
Inntil 50 % rabatt
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse