Annonse
00:00 - 31. mai 2019

Gravitasjonsflukt

Elton Johns sprø, men solide bidrag til pophistorien reduseres til en fargesprakende kamp med egne familiedemoner i Rocketman.

Duo: Bernie Taupin (Jamie Bell) og Elton John (Taron Egerton) lever av å skrive låter for andre artister mens de bor hjemme hos mamma på slutten av 60-tallet. Pressefoto: Paramount
Annonse

Det finnes et klipp fra et tv-show i 2005 der Elton John påstår han kan lage en melodi til hva som helst. «Har noen en bok i salen?», spør han publikum, og får en kopi av Peer Gynt som respons. Han setter seg ned ved pianoet, og ut av fingrene og munnen triller det plutselig ut nye toner til Mor Åses fortvilte forsøk på å finne sin rømte sønn i andre akt. Det hele er til å få gåsehud av. Ikke så mye på grunn av popartistens fabelaktige evne til å improvisere frem en melodi. Men fordi den fremstår så umiddelbart helstøpt og veltilpasset teksten.

Hos mamma. Det magiske møtet mellom ord og melodi – personifisert gjennom hovedpersonen selv og hans faste tekstforfatter Bernie Taupin – er mye av hemmeligheten bak Elton Johns suksess. Det er en scene tidlig i Rocketman som minner om opptrinnet på det amerikanske tv-showet. Bernie (Jamie Bell) og Elton (Taron Egerton) lever av å skrive låter for andre artister mens de bor hjemme hos mamma på slutten av 60-tallet. I det ufasjonable nedre-middelklasse-hjemmet setter Elton seg ved pianoet med en ny tekst kompanjongen har skrevet. Han legger de første akkordene på melodien som skal bli «Your Song» og begynner å synge (Egerton fremfører imponerende nok alle låtene i filmen selv). Tonene er umiddelbart fengende. Gåsehuden reiser seg. Bernie og moren blir bare stående i stua og måpe: «My gift is my song, and, this one’s for you».

Drosjesang. I løpet av de neste seks årene ga Elton John ut ti album, hvorav over halvparten toppet hitlistene i både Europa og USA. Med den ekstremt sterke låtproduksjonen Taupin og John pøste ut i denne perioden, ville det nesten vært vanskelig å lage en film som ikke fenger. Regissør Dexter Fletcher tar da også begjærlig tak i sangutvalget og bruker dem som materiale for å dramatisere stiliserte episoder av hovedpersonens liv. Iblant minner resultatet i overkant om parodien på en jazzhands-filmmusikal, men de har alle en utvilsomt frenetisk og smittende energi, godt hjulpet av at Egerton gir absolutt alt i sin tolkning av popartisten, samt at låtvalget ofte illustrerer hendelsene gagnlig. Som da John abrupt forlater en konsert i Madison Square Garden for å legge seg inn på avrusning, mens han synger i baksetet på en drosje: «I’ve finally decided my future lies, beyond the yellow brick road».

ALLEREDE ABONNENT?
Inntil 40 % rabatt
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse