Annonse
13:48 - 21. mai 2019

En gud går til grunne

Den Cannes-aktuelle dokumentaren Diego Maradona er et langvarig eventyrlig klimaks som ender i skam, raseri, fedme og fortvilelse.

Diegao Maradona blir presentert som Napoli-spiller i 1984 for fullsatt tribune. Pressefoto: Ukjent fotograf
Annonse

80 000 tilskuere går fra vettet i den napolitanske sommervarmen. Stadio San Paolo er fylt til randen med mennesker og blå flagg. De tramper, klapper og synger i ekstase. Mellom dem og den tomme gressmatten går en dyp vollgrav, gravd ut av stadionets konstruktører formodentlig for å hindre villskapen fra å lekke ut på banen. Og der nede i den trange kanalen, skimtes mannen som har kommet til byen for å frelse dem: Diego Maradona.

Dette er ikke en fotballkamp. Det er en kort presentasjon av Napolis nye spiller, for presse og publikum. Etter en pressekonferanse i et klaustrofobisk overfylt rom under stadionet, blir han geleidet opp fra undergrunnen til en dundrende hyllest. Det er juli 1984. En gladiator møter sitt publikum. Verdens dyreste fotballspiller skal spille i Italias fattigste by for en nedrykkstruet klubb som aldri har vunnet ligaen.

Frustrerende og ærlig. Søndag kveld hadde et tilsynelatende umulig prosjekt premiere under filmfestivalen i Cannes: Enda en dokumentar om Diego Maradona, en av vår tids mest analyserte, eksponerte og gjennommedierte skikkelser. Like fullt er resultatet overraskende forfriskende. Noe skyldes at regissør Asif Kapadia har fått kloa i 500 timer med tidligere upubliserte opptak, og noe skyldes den britiske filmskaperens smarte og dynamiske klipping. Her er ingen snakkende hoder, kun en sømløs strøm av materiale, hovedsakelig fra tiden i Napoli fra 1984 til 1991.

ALLEREDE ABONNENT?
Inntil 40 % rabatt
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse