Annonse
12:33 - 12. april 2019

Tidsreiser og slavemoral

Bildene av en munnvik, en åsside og et regn av tresket korn blir stående igjen.

Slavenes slave: Med sitt troskyldige blikk og uutgrunnelige Mona Lisa-smil, er hovedrolleinnehaver Adriano Tardiolo filmens visuelle ledemotiv. Foto: Arthaus
Annonse

Anmeldelse

Regi: Alice Rohrwacher

Lykkelige Lazzaro

2 t. 5 min.

Italia 2018

Lykkelige Lazzaro handler om en gruppe mennesker som lever som slaver på den italienske landsbygda en gang på 1990-tallet. Isolert fra omverdenen av en rasert veiforbindelse og en usynlig mur av uvitenhet og tabuer, arbeider de på tobakksplantasjen til markgrevinne De Luna, som belønner dem med sardiner, lyspærer og en langsomt voksende gjeld. De livegne bøndene forstår ikke rekkevidden av overgrepet de utsettes for, men de behersker spillet godt nok til å forplante undertrykkelsen nedover i hierarkiet til den kjerubiske arbeidshesten Lazzaro, slavenes egen slave.

Med sitt troskyldige blikk og uutgrunnelige Mona Lisa-smil, er hovedrolleinnehaver Adriano Tardiolo det visuelle ledemotivet i en film som bruker elementer fra Pier Paolo Pasolinis Teorema og Giorgos Lanthimos’ Dogtooth som utgangspunkt for en fabel om økonomi og postkolonialistisk psykologi i dagens Europa. 

Om det å dytte en tidsreisende helgen inn i denne materien synes en smule søkt, er det også et desidert italiensk påfunn. Det løper en sirlig bord av katolsk symbolikk rundt regissør Alice Rohrwachers oppdaterte neorealisme.

Først og fremst er imidlertid Lykkelige Lazzaro en usedvanlig vakker film. Hélène Louvarts kornete 16 mm-foto tilfører både ansikter og landskaper en taktil sanselighet som er blitt mangelvare i vår digitale tidsalder. Og når Rohrwachers analyser og metafysikk kommer til kort, er det disse bildene som blir stående igjen – en munnvik, en åsside, et regn av tresket korn.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 40 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse