Annonse
00:00 - 26. april 2019

Kjærlighet uten følelser

Oslo Nye Teaters dramatisering av Siri Hustvedts roman Sommeren uten menn fremstår umotivert og banal.

Triplett: På Oslo Nye spilles den kjærlighetssørgende Mia hovedsakelig av Herborg Kråkevik (til venstre), mens Birgitte Victoria Svendsen og Mari Dahl Sæther gestalter øvrige roller – samtidig som de tidvis også er medspillere som Mia. Pressefoto: Erika Hebbert
Annonse

Det er lenge siden norske teatre oppdaget billettsuksessoppskriften dramatisere berømt roman, og Oslo Nye Teater har nærmest en egen forestillingsserie med dramatiseringer av kjente romaner skrevet av kvinner. I fjor høst var det Lena Anderssons Rettsstridig forføyning, kommende høst er det Elena Ferrantes Mi briljante venninne og denne våren er det altså norskamerikanske Siri Hustvedts Sommeren uten menn som står for tur. Skjønt, norskamerikansk er det vel først og fremst nordmenn som liker å kalle henne, ettersom vi på denne måten kan sole oss litt i hennes litterære glans.

Opplagte valg. Sommeren uten menn handler om forfatteren og akademikeren Mia, som gjennomgår et samlivsbrudd. Eller en samlivspause, som hennes mann Boris kaller det. Han har forelsket seg i en tyve år yngre fransk kvinne, noe som kaster Mia ut i en dyp sorg og krise. Hun bestemmer seg for å tilbringe sommeren uten menn, i et leid hus rett ved pleiehjemmet moren hennes bor på, og med hyppige besøk av datteren sin. I tillegg takker hun ja til å holde skrivekurs for en gjeng tretten år gamle jenter. Kvinner i alle generasjoner (naboen hennes har en tre år gammel datter som også virker inn i Mias sommerhistorie) og deres sorger (og tidvis også gleder) smelter inn i Mias sorgprosess.

På Oslo Nye spilles Mia hovedsakelig av Herborg Kråkevik, som flankeres av Birgitte Victoria Svendsen og Mari Dahl Sæther, som både er medspillere som Mia og i tillegg spiller øvrige roller. Innledningsvis ankommer de tre skuespillerne scenen. De er alle iført hvite lindresser (i ulike snitt og utforminger), med hver sin bok i den ene hånden, holdt opp foran ansiktene – og med hver sin papirpose i den andre hånden. De tar opp hvert sitt eple (posene ser ut til å være fylt med frukt), det oppstår en pause i form av et enkelt lydspor – et lite dunk – før de tre uttaler nettopp ordet «pause». Enkeltvis og i kor, som begynnelsen på fremfortellingen av Mias krise. Om den franske pausen ektemannen har tatt, og den ufrivillige pausen Mia opplever i sitt eget liv.

ALLEREDE ABONNENT?
Kjøp abonnement
Inntil 50 % rabatt
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse