Annonse
00:05 - 05. april 2019

Den edle, ville bonden

Å sette modernisme opp mot bygdekunst kan være en god idé, om ikke kunsthistoriens forakt skinner gjennom.

Hjemme hos: Gerhard Munthe var blant modernistene som samlet på bondeantikviteter. Det kan blant annet sees på maleriet Min forstue (1905) fra hans hjem Leveld på Lysaker, skriver Oda Bhar.  Foto: KODE / Drammens museum
Annonse

En egen sjanger i kunsten går ut på å sette sammen høy- og lavkultur. Det kan handle om å plassere et svartmetall-cover mellom gotiske malerier, eller en tegneseriefigur i et landskap fra romantikken. Oftest handler det om å la nyere populærkultur utfordre eldre høykultur, men hva med å tenke omvendt? Vil det skape en like uventet effekt å sette dagens kunst opp mot noe folkelig fra fortiden?

Dette skjer for tiden ved Drammens museum, i utstillingen Norsk modernisme og bygdenes dekormaling. Her undersøkes forholdet mellom 1900-tallets maleri og bondeantikviteter fra 17/1800-tallet. Det er interessant å følge spor av rosemaling hos kunstnere som Kai Fjell og Henrik Sørensen, men det blir et savn at vi ikke får vite hva som inspirerte bygdekunstnerne. Fokus ligger helt og holdent på modernistene, og her oppstår en skjevhet. Det er som om de øvrige ikke vurderes like høyt, og behandles med kolonial overbærenhet.

Skapimperialisme. Allerede i første sal illustreres problemet, gjennom et fremskap bemalt av modernisten Kai Fjell. Det har fortellende motiver i en slags folkevisetradisjon, i tillegg til tradisjonelle ornamenter. Et ungt par vises i ulike stadier av en kjærlighetshistorie, han til hest, hun først naken i kirkedøra, deretter som Madonna med barn. Det hele er malt i et forenklende og Munch-lignende formspråk.

ALLEREDE ABONNENT?
Begrenset sommertilbud
Inntil 50 % rabatt
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse