Annonse
00:00 - 29. mars 2019

Vente på fallet

I Nationaltheatrets Kunsten å falle består kunsten i å fokusere på andre ting.

Rotet og skitten til tross – forfengeligheten deres er fortsatt intakt. Foto: Øyvind Eide / Nationaltheatret
Annonse

Fattigdom kan være et godt utgangspunkt for dramatikk. Ofte handler det om noen som kjemper seg ut av det og ender på toppen. Andre ganger handler det om det motsatte: Fallet fra styrtrik aristokrat til lutfattig. Brødrene David og Albert Maysles’ dokumentarfilm Grey Gardens (1975) omhandler det siste, og filmen har oppnådd kultstatus.

Historien er i utgangspunktet enkel: En mor og en datter, på henholdsvis 79 og 56 år, bor i en falleferdig rønne i det sofistikerte nabolaget East Hamptons utenfor New York. Mor og datter heter begge Edith – store og lille Edie – og var i familie med Jackie Kennedy Onassis. De vokser opp i velstand og oppdras i sosieteten med ambisjoner om å være sangerinne og skuespiller – frem til store Edie blir skilt fra lille Edies far. Da tar pengene slutt, og når det ikke lenger er midler til å betale noen for å holde huset i stand, har hverken mor eller datter evne til å gjøre det selv. Huset forfaller, men de fortsetter å bo der – sammen med en gjeng katter og en vaskebjørn.

Skitten pastell. Sara Stridsbergs skuespill er basert på historien om de to kvinnene. På scenen står det to hvite senger, plassert over en sandkasse som dekker store deler av scenegulvet. Sengene, med blomstrete sengetøy i pastellfarger, er på hjul og kan trilles til side, slik at sanden fungerer som en strand. Men kassen ser også ut som en gigantisk kattesandkasse, og maner slik frem en lukt av kattepiss som ikke er der, men som hører til historien. Nettopp fraværet av skitt og smuss blir en svakhet ved forestillingen.

ALLEREDE ABONNENT?
Kjøp abonnement
Inntil 40 % rabatt
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse