Annonse
00:00 - 01. mars 2019

Vagt lys

Nye verk for Nidarosdomens jentekor fremstår utydelige. Om enn ikke i stilen.

Jubilerer: I anledning sitt 25-års jubileum har Nidarosdomens jentekor sunget og gitt ut tre verk. Pressefoto: Morten Lindberg 
Annonse

Å snakke om stil i musikk kan virke overfladisk. Stilen kan riktignok samle uttrykket i et verk, samtidig som konsistent stil ikke nødvendigvis sikrer kompositorisk kvalitet. Denne antas derimot å være dyp. Men stilbegrepet er også dypt, særlig fordi det er knyttet til det som gjør at vi liker noe. Og er det noe vi misliker, kan det virke nytteløst å argumentere med kompositoriske kvaliteter. Poenget er at det antatt dype og objektive i komposisjonen aldri vil kunne dekke det tilsynelatende overfladiske i den subjektive preferansen. Og som kritiker står man konstant i dette spennet: Det holder ikke å la det være med hva man foretrekker personlig, på den annen side er objektive mål alltid overfladiske.

Når jeg hører verk skrevet i hva man kunne kalle tradisjonell stil, kommer jeg aldri utenom slike tanker. For om jeg synes verkene er svake, er det lett å tenke at det er fordi jeg ikke liker stilen. Men det er ikke alltid så enkelt.

Jubileumsplate. I anledning sitt 25-års jubileum har Nidarosdomens jentekor sunget og gitt ut tre slike verk: «Hymn to love» og «The Light» av Ståle Kleiberg, og «Requeim» av Andrew Smith. Jeg synes ingen av dem er helt vellykket, men det er ikke fordi jeg har noe spesielt imot den tradisjonelle tonaliteten de benytter. Problemene er dessuten forskjellige i de enkelte verkene.

ALLEREDE ABONNENT?
Begrenset sommertilbud
Inntil 50 % rabatt
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse