Annonse
00:00 - 22. mars 2019

Slipp krabbene løs!

Marianne Hurum er seriøst festlig, men dessverre også litt for tilbakeholdt.

Fra vegg til gulv: Tolv figurer ser ut til å ha hoppet ut av bildene og stilt seg opp som skulpturer. Pressefoto: Pressefoto: Jon Benjamin Tallerås
Annonse

Det er altfor mange bilder her. Det er det første jeg tenker når jeg står inne i den store salen i Lillehammer Kunstmuseum. Det er sikkert ti meter til taket, og med 36 malerier samtidig trenger blikket tid til å venne seg. Jeg går frem og tilbake, inn til bildene og trekker meg unna, om og om igjen. Etter hvert oppstår det en leken forbindelse mellom betrakter og bilde. Maleriene har flere merkelige figurer, ganske humoristiske, de fleste ser ut som bakgrunnsdetaljer i Disney-filmer fra havet, om enn forenklede og friere.

En god unnskyldning. Et fremhevet sitat på veggen, hentet fra et essay av Ellef Prestsæter fra publikasjonen som følger utstillingen, påpeker noe vesentlig med disse figurene: at de er som katalysatorer for bildene, «unnskyldninger for å male». De er med andre ord ikke så essensielle som det først kan se ut, men i helheten likevel sentrale. Dette er et godt poeng som er gyldig om veldig mange frie malere og malerier, der innhold og mening forlanger betrakterens aktive deltagelse i bildets historie, slik at historien fortsetter i betrakterens billedkartotek. 

Motsatsen finner vi i det bestemte og poengterte bildet, der motivet danner en bestemt historie og er viktigere enn selve maleriet, som da handler om å skape en troverdig illusjon av noe virkelig – et maleri lukket i sin egen verden. Begge deler kan fungere om det er godt utført.

ALLEREDE ABONNENT?
Kjøp abonnement
Inntil 50 % rabatt
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse

«Abonner via iTunes (Morgenbladets podkast) eller RSS. Er den beste måte å fortelle sannheten om Bob Dylan å lage en løgnaktig dokumentar? MARIUS LIEN og CHRISTIAN BELGAUX…»