Annonse
00:00 - 01. mars 2019

Pax soprana

Den nye tv-alderens hærfører var en tjukk, deprimert familiemann fra forstaden. Erik Bjerck Hagen har sett The Sopranos på nytt, 20 år etter første episode. 

Mangfoldig: Selv Charles Dickens ville nok nikke bifallende til de mange bifigurene i The Sopranos. I golfbilen sitter James Gandolfini som mafiabossen Tony Soprano (til venstre) sammen med Federico Castelluccios rollefigur Furio Giunta – som etterhvert utvikler et litt komplisert forhold til sjefens kone. Foto: Getty Images
Annonse

HBO-æraens tv-serie over alle tv-serier feirer jubileum i disse dager. Det er tyve år siden de første episodene av The Sopranos (1999–2007) ble vist, og det kulturelle og litterære liv har ikke vært det samme siden. Ingen film eller bok fra tiden etter 2000 er tilnærmelsesvis like mye omtalt, diskutert og dyrket som The Sopranos og dens mest prominente etterfølgere, spesielt The Wire og Breaking Bad.

Disse seriene ble raskt sammenlignet med tusen sider lange viktorianske romaner, men uten at det hersket enighet om i hvilken grad den kunstneriske kvaliteten sto i forhold det nyskapende ved formatet. De første spørsmålene vi må stille etter tyve år, er derfor: Finnes det gode grunner til å se samtlige 86 episoder av The Sopranos enda en gang? Er det estetisk og litterært nødvendig?

Vi husker jo ennå alt det vesentlige, fremfor alt James Gandolfini i rollen som Tony Soprano: sjarmerende og intelligent; nær og sårbar som alminnelig frustrert middelklassemann; hensynsløs og med stadig flere mørke sider som vaneforbryter.

ALLEREDE ABONNENT?
Kjøp abonnement
Inntil 40 % rabatt
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse