Annonse
00:00 - 15. mars 2019

Mord og nostalgi

Det kan få det til å rykke i nostalginerven til noen og enhver.

Kriminalunderholdning: Kriminaltekniker Eva Ragde går gjennom beviskassen som er oppdaget i kjelleren på politihuset i Oslo. Foto:TVNorge
Annonse

Den estetiske utviklingen i norsk virkelighetskrim fortsetter i et rivende tempo. Drapet i Holmenkollen tar for seg det uoppklarte mordet på diplomatfruen Anni Nielsen Iranzo i 1974, og kan best beskrives som Nordisk kriminalkrønike chic. Her settes smakfulle digitale bilder av etterlatte og etterforskere i nåtid opp mot groteske åstedsfotografier og kornete filmopptak av hovedstaden som kan få det til å rykke i nostalginerven til noen og enhver. Resultatet er et uttrykk som behersker sjangerens definerende balansegang mellom harmløs uhygge og morbid opportunisme til fingerspissene.

Det mest bemerkelsesverdige ved serien er likevel at fortellingen er bygget opp rundt Iranzos datter Maria, som fire år gammel var det eneste vitnet til drapet, og som ikke har satt sin fot i Norge siden. 45 år senere er hun tilbake for å få svar på hva som egentlig skjedde, og i sin jakt på svar er hun villig til å presentere samtlige av produksjonsselskapets ideer og innfall som sine egne.

Drapet i Holmenkollen er med andre ord et menneskelig drama med imponerende dyp klangbunn, fremført av en kvinne som ikke har noen forutsetninger for å artikulere opplevelsene sine på en tv-vennlig måte, og som derfor hjelpes frem av reality-tvs banale psykologiske dramaturgi. Det er vanskelig å se for seg at noe slikt kan få noen tilfredsstillende slutt, men tankene og tematikken serien setter i spill, gjør ikke desto mindre de innledende episodene til usedvanlig fascinerende kriminalunderholdning.

ALLEREDE ABONNENT?
Begrenset sommertilbud
Inntil 50 % rabatt
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse