Annonse
00:00 - 22. mars 2019

Håpet etter festen

Annonse

kortkritikk

Av: Giséle Vienne

Crowd

Oslo Internasjonale Teaterfestival/Dansens Hus, 16. mars

Vises i Nantes, Düsseldorf, Frankfurt, München og Gent i april og mai

Femten mennesker beveger seg sakte, sakte over et scenegulv dekket av jord, nedtråkkede plastflasker og plastemballasje. Kanskje befinner vi oss ute på et jorde, kanskje utenfor en nattklubb – det er litt uvisst, men jeg forestiller meg at det er grålysning og de har vært på fest i mange timer allerede. Handlingen i Crowd lar seg oppsummere kort: Den lille gruppen mennesker oppholder seg på plassen foran oss, de danser, det oppstår sammenstøt og sammensmeltninger, og så forlater de plassen igjen. Det skjer med andre ord ganske lite, og likevel varer forestillingen i drøye halvannen time.

Den langsomme koreografien gir forestillingen et filmatisk preg, som å se scener avspilt i sakte film. Man får god tid til å observere gruppen, fundere på hvorfor de er der, hva de gjør og hvilke relasjoner de har til hverandre. Basketakene og omfavnelsene som oppstår virker tilfeldig rettet: Man kan falle inn i armene på noen, eller man kan lange ut etter dem.

Den franske koreografen Giséle Vienne er interessert i kroppens og følelsenes intelligens, og forestillingene hennes er som regel svært assosiative og stemningsladede. Crowd er som et portrett av massens formålsløshet og dennes latente vold, og det er noe sorgtungt og samtidig skummelt over forestillingen. Først mot slutten, når en utøver hjelper en annen opp fra gulvet og støtter denne ut av scenerommet, oppstår et brudd. I den lavmælte, vennskapelige handlingen finnes det likevel solidaritet og håp for gruppen.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse