---
Kortkritikk
Koffee
Rapture (EP)
Promised Land Recordings, 2019
---
Det er februar 2018, og BBCs programleder Mista Jam er vill av forventning. Han befinner seg utenfor Marley-klanens studio på Jamaica, og selveste Chronixx, den nye reggaebølgens åndelige og musikalske leder, skal opptre live. Bandet sparker i gang en versjon av den klassiske reggaerytmen «Real Rock Riddim», og kameraet zoomer inn på Chronixx, som smiler fra øre til øre. Så introduserer han kjapt den unnselige ungjenta med dreads som står ved siden av ham, og trekker seg tilbake.
Innen et minutt har gått, skjønner man at det ikke blir noen større liveopptreden fra Chronixx i dag, og at det er helt greit. For ungjenta, Koffee, setter seg på beaten, og eier den. Fundamentet er klassisk, rootsbasert reggae, og vokalstilen røff og variert som hos en erfaren dancehall-deejay, men sensibiliteten er like pop som Rihanna. Og det er her hemmeligheten ligger, i møtet mellom rått talent og ren, ufortynnet sødme.
Ett år, fire singler og en tannregulering senere, er debut-EP-en Rapture her. Den bekrefter at Mikayla «Koffee» Simpson, som nettopp har fylt nitten, er den vi trodde hun var. Det er bare snakk om fem låter, men Koffee fyller hvert eneste spor som om hun skjønner at hun bare kan vokse i takt med utfordringene hun gir seg selv. Førstesingelen «Raggamuffin» er popversjonen av livelåten, og låter like friskt i dag. Høydepunktet er likevel tredjesingelen, «Toast», der Koffee takker alle som har hjulpet henne på veien, over en solfylt popbeat signert Walshy Fire fra Major Lazer. «Toast» løser helt opp i rastaflokene, og vil kunne fungere like godt i Afrika og Vesten som i det karibiske hav. Fremtiden er heldigvis svart som kaffe.