Annonse
00:00 - 29. mars 2019

Den europeiske amerikaner

De fleste har hørt Scott Walker (1943-2019) uten å vite det.

Innflytelsesrik: Mange artister er Scott Walker en stor takk skyldig. Foto: Chris Walter/ WireImage / Getty Images
Annonse

I et intervju med den svenske journalisten Fredrik Strage (Sonic 29/06) kunne Scott Walker fortelle at den tyske regissøren og levemannen Rainer Werner Fassbinder hadde hørt på The Walker Brothers kvelden han døde i 1982. Sittende ved sengeenden i leiligheten i München, med det påbegynte manuset til filmen om sosialist-ikonet Rosa Luxemburg i hendene, døde Fassbinder av en overdose kokain og barbiturater, og satte punktum for en av Europas mest oppsiktsvekkende film-karrierer. Kanskje var det låten «In My Room» han hørte på, den han hadde benyttet i filmen Petra von Kants bitre tårer ti år tidligere? «In my room, where every night is the same / I play a dangerous game».

Ikke overraskende stod Fassbinder på plakaten da Scott Walker kuraterte filmprogrammet til Meltdown Festival i år 2000. Det var i det hele tatt noe hel-europeisk over den Ohio-fødte amerikaneren Noel Scott Engel. Musikken var full av Camus-sitater, drøss fra Gauloises-sigaretter i lommene på kordfløyelsjakken, regndråper på brostein, chanson-tradisjon, kjøkkenvaskdrama, Bergman og ny-bølge. En hulkende baryton, som med like stor eleganse sang om verdens problemer som sin eksistensielle angst. En stemme full av humanisme, selv blant grufulle, tekstlige bilder om CIA-tortur, styrtende tvillingtårn og Mussolinis hengte elskerinne. Hans mest berømte solo-låt, «The Old Man’s Back Again», er en kritikk av det neo-stalinistiske regimets invasjon av Tsjekkoslovakia i 1968, sett gjennom øynene til det lille mennesket.

På utsiden. Scott Walker var annerledes. Da pop-karrieren med «brødrene» John Maus og Gary Leeds i The Walker Brothers gikk av støvleskaftet med storslåtte «The Sun Ain’t Gonna Shine Anymore» i 1966, og hylene til tenåringsjentene ble for høylytte, søkte han ro i et kloster på Isle of Wight, angivelig for å studere gregoriansk sang. Da hans bortglemte solokarriere ble gjenoppdaget og kanonisert på 1990-tallet (albumene Scott 1-4), svarte han med noe av den mørkeste og mest originale musikken som noensinne er festet til teip på albumene Tilt, The Drift og Bish Bosch.

ALLEREDE ABONNENT?
Kjøp abonnement
Inntil 50 % rabatt
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse