Annonse
00:00 - 29. mars 2019

Blod på dansegulvet

Veien oppover hitlistene er brolagt med selvdyrkende nihilisme, ifølge den skarpsindige og saftige popsatiren Vox Lux.

Makabert gjennombrudd: Den unge Celeste (Raffey Cassidy) startet karrieren på skuldrene til sine medelevers ihjelskutte kropper. Foto: Tour de Force
Annonse

Hintene kommer tidlig om at Vox Lux har ambisjoner om å være noe langt mer enn et sedvanlig portrett av en amerikansk underholdningsstjernes vekst og fall. Over hjemmevideobildene av en ung, dansende utgave av hovedpersonen Celeste, drøfter Willem Dafoes fortellerstemme hennes kristne forstadsbakgrunn i den nedre delen av amerikansk middelklasse («familien var på det tapende laget av reaganomics»), og mangelen på åpenbart talent. Hun hadde riktignok «ett eller annet», innrømmer fortelleren. Dessuten skrev hun tekstene til sangene sine selv. «Ingen kan ta fra henne det.»

Setningen blir hengende i luften, men implikasjonen er innlysende og grunnleggende for det vi skal bevitne: Det meste ved Celestes suksess skyldes ikke hennes kunstneriske ferdigheter, men kynisk opportunisme i en fordelaktig allianse med populærkulturens uutholdelige, men oppløftende og anvendelige tomhet.

Frisk start. Sjansen hennes åpner seg tidlig, i en setting de færreste ville tenke var skikket. Vold og kommersiell underholdning går riktignok hånd i hånd i mye av amerikansk populærkultur. Men sjelden har forbindelsen blitt så skamløst utnyttet.

ALLEREDE ABONNENT?
Kjøp abonnement
Inntil 50 % rabatt
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse