Annonse
00:00 - 22. februar 2019

Utenfor tiden

Avril Lavigne har enten gått glipp av eller oversett den elektroniske popbølgen. Det er kanskje godt for henne.

Tro mot sin stil: Avril Lavigne er tilbake etter lengre tids sykdom. Bildet er fra The Tonight Show med Jimmy Fallon 13. februar. Foto: NBC/NBCU / Getty Images
Annonse

Musikkvideoen til Avril Lavignes «Sk8er Boi» var uten tvil noe av det beste som dukket opp på MTV tidlig på 2000-tallet. Det er den som starter med at Avril Lavigne skater bort til kompisene sine og hilser dem med et avslappet «’sup boys» før de stikker til kjøpesenteret for å henge rundt og gjøre smårebelske ting. Lavigne var liksom ikke helt som alle andre jenter. Hun forsto hva det innebar å være en «rock chick» – med slips hengende løst rundt halsen, naglebelte, massive skatesko og tykk eyeliner. 

Hun var i hvert fall ikke som Britney Spears, det var helt klart. De to var uvenner, og representerte to ulike verdenssyn, eller i hvert fall ulike syn på hva det ville si å være en ung og kul, hvit jente ved tusenårsskiftet. I begges tilfeller handlet det meste selvfølgelig om gutter, men de hadde forskjellige tilnærminger til temaet. Mens Spears anla en feminin og forførende strategi for å kapre gutters oppmerksomhet, spilte Lavigne på laget til guttene selv. Hun forsto dem og var en naturlig del av deres gjeng. I tillegg skrev hun alle låttekstene sine for hånd og kunne derfor oppfattes som en mer legitim artist enn Spears, sånn musikalsk sett.

Den første bølgen. Lavigne ble eldre, men den ungdommelige rockejente-stilen besto. I 2007 begynte hun å samarbeide med produsenten Dr. Luke som, foruten å være anklaget for en rekke seksuelle overgrep, er kjent som mannen bak den store bølgen av motstandsdyktige, kvinnelige artister som skyldte over popmusikken på denne tiden. Etter at Dr. Luke kom inn i bildet, handlet popmusikk nesten utelukkende om kvinner som brøt ut av personlige kriser og overvant smerte med glans. Lavigne gled selvfølgelig naturlig inn i denne what doesn’t kill you-fortellingen, nettopp fordi hun var en rock chick. «What The Hell» fra 2011 handlet for eksempel om å ha vært snill hele livet, men så bare ville «mess around» – flørte med basketballspillere, prøve masse klær i butikken, rocke løs på scenen. Hun havnet kanskje trygt i armene til kjæresten til slutt, men det var overskridelsen som var poenget.

ALLEREDE ABONNENT?
Inntil 40 % rabatt
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse