Annonse
10:39 - 02. februar 2019

Ser vi forskjell på rettssaker og virkelighetskrim, spør Aksel Kielland.

Ser vi forskjell på rettssaker og virkelighetskrim, spør Aksel Kielland.

Det ikke spesielt fristende å gå igjennom denne kompliserte Jensen-saken enda en gang. Her fra domsavsigelse i Oslo tingrett. Lagdommer Kristel Heyerdahl (rettens leder), lagdommere Jørgen Brunsvig og Steingrim Bull ser på mens aktørene ankommer retten. Foto: Gisle Oddstad/VG/NTB scanpix
Annonse

Da Eirik Jensens ankesak tidligere denne uken endte med at fagdommerne satte juryens kjennelse til side, gikk det et høyt, oppgitt sukk gjennom det ganske land. Etter først å ha brukt 69 dager på korrupsjonssaken mot den tidligere politimannen i 2017, og deretter fem nye måneder siden oppstarten i august i fjor, skal saken nå føres enda en gang – med mindre Jensen skulle vinne frem med sin anke til Høyesterett. Frustrasjonen skyldtes ikke misnøye med det norske rettsvesenet eller det konkrete resultatet, men fraværet av en tilfredsstillende avslutning på en sak som har vært en kilde til spenning og underholdning for tusenvis av nordmenn gjennom flere år. For i en tid der nordmenn forsyner seg begjærlig fra en voksende buffet av norskprodusert virkelighetskrim, fremstår det ikke spesielt fristende å gå igjennom denne kompliserte saken enda en gang.

Det sentrale ordet i setningen over er «fristende». Årsaken til at vi de siste par årene har sett en tydelig endring i hvordan norske medier og publikum forholder seg til kriminalsaker, er at det har sneket seg inn en oppfatning om at denne typen stoff er noe man skal kose seg med. Kriminaljournalistikk har alltid vært historiefortelling, og den kunstneriske friheten har opp gjennom historien blitt strukket langt, men det som synes nytt dette tiåret er mediehusenes brede spekter av plattformer og formater til å formidle historiene med, samt publikums bevissthet om- og omfavnelse av sin egen motivasjon for oppleve dem.

I dag er det en utbredt oppfatning at skildringer av grove og graverende forbrytelser er noe man konsumerer på samme måte som reality-tv og kaffe – altså med et forbruk som grenser til avhengighet, men som også er en kilde til mestringsfølelse og en viktig identitetsmarkør. Når denne forbrukertilnærmingen til virkelige hendelser ikke problematiseres, vil den uunngåelig begynne å påvirke ens forventninger til verden rundt en, og responsen på utfallet av Jensens ankesak har mye til felles med reaksjonene på siste episode av NRKs Gåten Orderud. Forskjellen er at sistnevnte er en virkelighetskrimserie laget for tv, mens førstnevnte er virkeligheten. Kun én av disse kan rimeligvis påklages for dårlig dramaturgi.

ALLEREDE ABONNENT?
Kjøp abonnement
Inntil 50 % rabatt
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse