Annonse
08:39 - 05. februar 2019

Nytt sykehus ved Mjøsbrua vil være en samfunnsmessig katastrofe, skriver Gaute Brochmann

Nytt storsykehus ved Mjøsbrua vil være en katastrofe, skriver Gaute Brochmann

At Helse Sør-Øst går inn for denne løsningen kan kanskje begripes om de ser det som sitt mandat å ha et enøyd blikk på helsefaglige (og helseøkonomiske) vurderinger. Her fra sykehuset på Hamar som også blir berørt av de nye planene. Tuva Kleven / Morgenbladet
Annonse

«Du veit ikkje kva du snakket om!» Slik lød de famøse ordene da senterpartileder Liv Signe Navarsete begikk sitt politiske selvmord i 2011. Utblåsingen mot en lokalsykehusforkjemper fra Nordfjord gikk for åpent kamera, og var en tydelig demonstrasjon av de sterke følelsene som samlokalisering av sykehus vekker. Den gangen gjaldt det Sogn- og Fjordane. I slutten av januar i år fikk vi et nytt sammenslåingsvedtak som vil mane til lokal motstand og proteksjonisme, da Helse Sør-Øst kom med en formell innstilling til å bygge et «Mjøssykehus ved Mjøsbrua» som det står i styrepapirene.

Jeg er ikke i posisjon til å evaluere de helsefaglige vurderingene bak en slik avgjørelse, som ville innebære å gå fra dagens ordning med fire lokalsykehus i Hamar, Lillehammer, Elverum og Gjøvik, til ett nytt storsykehus til 8 milliarder kroner. Men jeg har heller ikke klart å finne den utredningen som burde være der som et uomtvistelig fundament for å forsvare en slik investering.

Det planfaglige og samfunnsmessige er det dog lett å si noe om, og i det perspektivet er forslaget et sjokkerende gufs fra en mørk og ikke altfor fjern fortid. I 2015 ble Sykehuset Østfold åpnet på en flekk på kartet som heter Kalnes, et godt stykke nordvest for Sarpsborg. Dette er Østfolds eneste sykehus, og må sees som kulminasjonen av flere tiår med opphetet sykehuskrangel. Resultatet av krangelen ble altså at fylkets største arbeidsplass havnet på et ikke-sted som ikke gir noe som helst tilbake til eksisterende lokalsentrum som skriker etter aktivitet og vitalisering, og som bare kan nås med bil. Talende nok var det nettopp ny E6 som gjorde at de ulike lokalmiljøene kunne akseptere plasseringen, siden det ikke tar stort mer enn 20 minutter å kjøre dit fra noen av Østfold-byene.

Sett i lys av denne erfaringen og det vi i dag vet om behovet for utvikling av et bærekraftig samfunn, er det forstemmende at man nå styrer mot en lignende løsning i innlandet. Ved helt eller delvis å avvikle lokalsykehusene i Mjøsbyene, fratar man dem ikke bare de største arbeidsplassene deres og nærheten til viktige helsetjenester, man skusler også bort en enestående mulighet til å bruke store, statlige investeringer som strategisk insentiv for å fremme vekst og utvikling i et område av landet der pilene i lengre tid har pekt nedover.

Og det irriterende er jo at man også har gode eksempler på hvordan det kan gjøres. Motsatsen til Sykehuset Østfold er utviklingen av St. Olavs hospital i Trondheim. Etter en prosess befriende fri for krangling om hvilken by i Trøndelag regionens sykehus skulle plasseres i, ble St. Olav i årene 2005 til 2013 flettet direkte inn i byveven. Med kvartalsstruktur i bunn, NTNU som nærmeste nabo og naturlig tilgang til byens kollektivtrafikk, har trønderne fått et sykehus som ikke bare er tett på områdets største konsentrasjon av innbyggere – man har også styrket et eksisterende urbant sentrum og lagt til rette for at en arbeidsplass for over 10 000 mennesker er skreddersydd for bilfri ferdsel.

Tilbake på innlandet er situasjonen stikk motsatt. Et Mjøssykehus ved Mjøsbrua vil etter alt å dømme bety at det er tettstedet Moelv med sine 4 000 innbyggere som blir vertsby for det nye sykehuset. Den direkte konsekvensen vil være en strøm av pendlende helsearbeidere og pasienter fra de omkringliggende byene. Potensialet for stedsutvikling kastes bort på et jorde utenfor det nest største tettstedet i Ringsaker, der kommunesenteret Brumunddal også ligger 20 minutter unna med bil.

At Helse Sør-Øst går inn for denne løsningen kan kanskje begripes om de ser det som sitt mandat å ha et enøyd blikk på helsefaglige (og helseøkonomiske) vurderinger. Dermed blir det politikernes ansvar å sørge for at den videre behandlingen tar innover seg hva slags konsekvenser den skisserte løsningen fører med seg.

Verre er det om Helse Sør-Øst har ikke har valgt plasseringen ved Mjøsbrua på grunn av det helsefaglige, men fordi det er et politisk kompromiss. At løsningen anses som politisk gjennomførbar om det er ett storsykehus som er målet.

Dermed serveres vi et slags minste felles multiplum som fremstår som selve oppskriften på dårlig samfunnsbygging, der ingen av Mjøsbyene vinner og alle taper. Der det eneste positive er at ingen endelige vedtak er fattet, og at det som nå ser ut som en varslet og villet katastrofe fortsatt kan avverges.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

«Vi fikk 24 timer på å avpublisere intervjuet. Hvis ikke ville vi bli blokkert i Russland.»
«Det er lite nytt å hente og veldig retro-konservativt.»