Annonse
10:10 - 09. februar 2019

Kjendisers jobb er å begå feil, skriver Aksel Kielland.

Kjendisers jobb er å begå feil, skriver Aksel Kielland.

Liam Neeson sjokkerte da han fortalte om sitt personlige hevntokt. Foto: Geoff Robins / AFP / NTB scanpix
Annonse

For tre uker siden gjorde Liam Neeson noe rart. Under et intervju med en journalist fra den britiske avisen The Independent i anledning premieren på Hans Petter Molands Cold Pursuit, brukte han en historie fra sitt eget liv for å forklare hvordan han satte seg inn i rollen som brøytebilsjåføren Nels Coxman, som begår en rekke kaldblodige mord for å hevne sin sønns død. Det hører med til historien at Neeson har spilt fredselskende familiemenn som presses til å begå brutale hevntokt mer eller mindre på heltid siden Taken (2008), og dermed formodentlig for lengst har gjort seg kjent med de psykologiske mekanismene som er nødvendige for å gestalte denne tematikken. Men lanseringsintervjuer er en egen form for medieteater, og i et forsøk på å gi journalisten og publikum noe mer enn de standardiserte kommentarene om hvor begeistret han var for filmens manus og regissør, serverte Neeson en beretning som har satt filmen han skulle promotere, fullstendig i skyggen.

For «mange tiår siden», mens han fortsatt bodde i Nord-Irland, ble en nær venn av Neeson voldtatt. Neeson spurte kvinnen om hvem gjerningsmannen var, og da hun sa hun ikke visste, spurte han hva slags hudfarge vedkommende hadde. Da Neeson fikk høre at overgriperen var mørkhudet, reagerte han med å bevæpne seg med en batong og oppsøke svarte nabolag i håp om å havne i slåsskamp med en afrikanskættet mann, som han kunne drepe som hevn for det vennen hans var blitt utsatt for. Etter en drøy uke uten noe slikt sammenstøt ga han opp, og bestemte seg for å oppsøke en prest i stedet.

For Neeson handlet historien om hvordan han hadde overvunnet sine basale instinkter og funnet en konstruktiv løsning på en dyp psykologisk krise. Han så sine egne impulser i lys av mentaliteten som på den tiden hersket i Nord-Irland – hvor katolikker og protestanter var låst fast i en destruktiv hevnspiral gjennom fire tiår – og brukte episoden som et eksempel på hvor vanskelig det kan være å fri seg fra en slik øye-for-øye-tankegang. Deretter knyttet han historien til mer generelle betraktninger om filmvoldens forløsende funksjon, og om hvordan det å se brutale voldshandlinger på kinolerretet gjør publikum mindre tilbøyelige til selv å utøve vold.

ALLEREDE ABONNENT?
Inntil 40 % rabatt
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse