Annonse
16:11 - 10. februar 2019

Kjærlighet er mer enn forelskelse

Historien om da Idol-Gaute plantet en drøm om et nytt liv på Ringsaker i en osloværing – og deretter knuste den.

Grom stemning: Gaute Ormåsen og bandet After Eight synger Ringsakerkvelden inn.
Annonse

– Er det noen fra Moelven her? roper Gaute Ormåsen.

Han står på scenen på utestedet Månefisken i Oslo, og får entusiastisk respons fra publikum. Det er definitivt noen fra Moelven her.

Ringsaker kommune

34 500 innbyggere.

Norges største hyttekommune med 7108 hytter

Hadde en økning i varehandelen på 3,80 prosent fra 2016 til 2017.

180 villsnødager i året.

Antall skiløyper: uendelig.

11,4 mil strandlinje til Mjøsa.

I en kjøreradius på 45 minutter kan man nå 200 000 mennesker fra Ringsaker.

Kilde: Næringskommunen Ringsaker (innstikk i Dagens Næringsliv torsdag 7. februar 2019).

– Har vi noen fra Nes?

Nytt entusiastisk JA-brøl fra publikum.

– Har vi noen fra Helgøya? (JA!) Har vi noen fra Gaupen? (JA!) Har vi noen fra Veldre? (JA!)

De kunne ikke høre det, de unge ringsaksokningene som strakk armene opp mot Ormåsen og høylytt ga uttrykk for sin begeistring over å komme fra akkurat Ringsaker kommune, men det var i denne stund at drømmen til Morgenbladets utsendte om en ny start i Norges Toscana (ifølge ordføreren) brast i tusen knas. Det var likevel umulig.

Barn på spark. Kunne du tenke deg å flytte til vår kommune? ble det spurt på Facebook. Og i et omfangsrikt innstikk i Dagens Næringsliv som Ringsaker kommune hadde bekostet, kunne man lese om et sted som ikke bare hadde verdens høyeste trehus, et uendelig antall skiløyper (sic) og unike opplevelser av alle slag, men også en frisør som «har gjort bakoversveisen til sitt varemerke».

Jeg så meg selv stå på toppen av det trehuset, med håret hardt tilbakestrøket, og ga meg av sted til Ringsakerkveld på Månefisken.

Der ble jeg tatt imot i døra av varaordføreren og rådmannen.

– Vælkømmin, sa de, og viste meg inn i det festpyntede lokalet. På bordene sto det rødbettartar med surost, tjukkmjølkrand med solbær, toast med hjemmerøkt ørret og vaktelegg og mer til. Store plakater viste tilfeldige snapshots fra livet på Ringsaker: barn på spark, barn med kaniner i hendene, barn rundt en snømann, barn som blir lest høyt for på et sommerstrålende gårdstun. En vennlig ku stirret mot meg fra ett hjørne, i et annet sto det en kvinne midt i en kornåker med ryggen vendt mot meg. Kom med meg, var det som om hun hvisket.

Hvorfor i all verden tilbrakte jeg livet mitt i denne jammerdalen av en by som Oslo er? Og det sammen med en lillehamring?

Den åpne landeveien. Arrangementet begynte, og snart sto Gaute Ormåsen på scenen.

– Dette er et tiltak som Ringsaker kommune gjør for å lokke oss som er dumme nok til å bo i en by der vi får parkeringsbøter bare vi bruker bilen ti meter, sa han.

Det slo ned som et lyn i meg, selv om jeg ikke har førerkort og knapt har sittet bak rattet i en bil. For var det ikke det jeg egentlig ville, hvis jeg kjente ordentlig etter, fare gjennom Ringsakers vakre landskap med taket nede, en bakoversveis som holder seg på plass og kornåkerkvinnen ved min side?

Jo, det var det jeg ville.

Ormåsen hadde staket ut fremtidens åpne vei for meg. Ikke visste jeg da at han en times tid senere skulle lukke den for meg igjen. Å, Gaute!

Den nye vinen. Men før det skjedde, var det duket for speed dating med Ringsakers lokale bedrifter, som fikk et minutt hver til å presentere seg på scenen. Det gikk veldig fort, men to ting ble klart for meg:

1) Skog er den nye vinen, og

2) Ringsaker har jobber å by på, herregud som de har jobber å by. Alle bedriftene trengte folk, masser av folk med alle mulige bakgrunner. Jeg kunne bare reise opp dit, og de ville kaste jobber etter meg. Og hvis jeg foretrakk å være min egen herre, kunne jeg benytte meg av fasilitetene til Gründerparken i Brumunddal og etablere noe på egen hånd – eller kanskje sammen med kornåkerkvinnen?

Hematt. Det ble en pause i programmet på scenen. Vi kunne mingle. Hvor var alle osloværingene jeg skulle reise oppover med? Kanskje jeg kunne finne noen å dele flyttebil med allerede nå, det ville vært praktisk. Også for kommunen, tenkte jeg, som jo helt sikkert ville stelle i stand en velkomstseremoni når ekspedisjonen av fremmede osloværinger ankom.

I den første gruppen av mennesker jeg oppsøkte, var alle fra Ringsaker, det samme i den andre gruppen. Noe som var blitt sagt fra scenen før pausen begynte å ringe i bakhodet mitt, først svakt og så stadig sterkere:

– Hjertelig vælkømmin hematt.

Hematt.

Hematt.

Hematt.

– Nå skal vi feste som om det var Brøttum i 1986, sa plutselig konferansieren fra scenen. Pausen var over, og der var Ormåsen igjen. Han sang, men jeg hørte ikke, jeg så etter det ene andre gruppeløse mennesket jeg hadde registrert i løpet av kvelden. Kanskje var han, som meg – ikke ringsaksokning? Der sto han, den ene andre, men nå kom det noen og snappet ham opp, det hadde bare vært en glitch in the matrix.

Den motsatte følelsen av et lynnedslag begynte å bre seg i kroppen. Bakoversveisen gled tilbake i den vante sideskillen, kornåkerkvinnen slapp hånden min og de okergule aksene ble mer grå og visne for hvert stedsnavn som ble ropt fra scenen.

Moelven.

Nes.

Helgøya.

Gaupen.

Veldre.

Alle var velkomne til Ringsaker, selvfølgelig, men noen var kanskje mer velkomne enn andre? Og nå hørte jeg hva Ormåsen – eller Gaute, som jeg hadde begynt å tenke på ham som – hadde sunget, for hadde han ikke sunget det spesielt til meg? Det var vel mulig å se det på meg? Kjærlighet er mer enn forelskelse, hadde han sunget.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Akkurat nå er det opptil 50 prosent rabatt. Bli abonnent
Annonse