Kommentar

Kan NRK vitse om voldtekt uten å bagatellisere det, spør Elise Dybvig.

Kan man vitse om voldtekt? Problemstillingen har de siste årene blitt en av de mest debatterte i humorverdenen. Noen sier rett ut at voldtekt aldri er morsomt, og at enhver komiker som gjør seg skyldig i å tematisere seksualisert vold, også gjør seg skyldig i å trivialisere handlingen. Det er litt som å le av en rasistisk vits: Du ler av andres umenneskeliggjøring, og støtter slik opp om diskriminering og forskjellsbehandling. Andre hevder at alt er lov å vitse om og at alt kan være morsomt – til og med voldtekt.

På denne siste linjen er det NRKs kritikerroste tv-serie Magnus har plassert seg. Her vikles den oppfinnsomme, men klønete politietterforskeren Magnus (Vidar Magnussen) inn i et nett som består av en mystisk portal, gnomer, troll og amerikanere. I løpet av dramakomediens to siste episoder blir Magnus, samt seriens skurk Geir, voldtatt av noen mosegnomer.

Scenene har vakt reaksjoner. I en kronikk i Aftenposten i forrige uke mente fire representanter for organisasjonen Seksualpolitisk nettverk for ungdom at NRK bagatelliserer voldtekt av menn. I VG skrev en tidligere politisjef det samme. Redaksjonssjef for humor i NRK, Christina Rezk Resar, forsvarte seg mot anklagene med å si at «noen ganger må også alvorlige problemer kunne tas inn i en humorkontekst».

Spørsmålet melder seg igjen. Kan man le av en voldtektsvits uten samtidig å le av voldtekt? På tide å studere voldtektsvitsens anatomi.

Den amerikanske komikeren George Carlin var overbevist om at voldtekt kunne være morsomt. Etter hans syn gjelder det å glemme innholdet og heller se på hvordan vitsen blir fortalt.

Til publikum gir Carlin tre eksempler. En av dem fortelles slik: «Nå og da ser du en nyhet som dette ’En mann brøt seg inn i et hus, stjal en haug med ting, og mens han var der, voldtok han en 81 år gammel kvinne’. Da tenker jeg: ’Hvorfor?? Hvilket jævla dårlig sosialt liv har denne mannen?’». Carlin konkluderer: «Herregud, vær litt mer selektiv neste gang».

Carlins vits retter seg på overflaten mot innbruddstyven, men insinuerer samtidig at når man først skal voldta noen, bør offeret i hvert fall være attraktivt. Drar man det lenger, kan man si at Carlin forfekter en holdning om at noen voldtekter «gir mening», og handler mer om sex enn for eksempel om utøvelse av makt. Sluttreplikken «vær litt mer selektiv neste gang» tyder på at vitsen er uinteressert i å behandle voldtekt som noe annet enn et gøyalt tankeeksperiment.

I motsetning til vitser om krig, tortur eller kreft, er sjansen stor for at offeret for en voldtektsvits faktisk er personen som blir voldtatt. Dette til og med når offeret er Hitler, som i Louis C.K.s vits om at han ville heller voldtatt Hitler enn å drepe ham. Tanken er at en flau, voldtatt Hitler hadde heller tatt en dusj og lagt seg, enn å ha invadert Polen.

I sin reneste form har en slik vits mye til felles med Donald Trumps «grab them by the pussy»-opptak. Den bygger på et scenario der den andre personens samtykke er irrelevant, og spiller på stereotypiene om mannlig og kvinnelig seksualitet: truende og mektig vs. passiv og sårbar. Også når offeret er en mann, ligger humoren gjerne i maskuline stereotypier som sammenligner voldtekt med tap av mandighet.

Er altså svaret nei? Man kan ikke vitse om voldtekt? Så enkelt er det ikke. Flere har fremmet ideer til hvordan man kan redde voldtektsvitsen fra skraphaugen av utdatert humor. Ett alternativ er å gi ordet til komikere som har kjent problematikken på kroppen, og dermed unngår å trivialisere opplevelsen. En annen er å sørge for at vitsen har større ambisjoner enn å henge ut personen som var så uheldig å bli voldtatt.

Litteraturviteren Lara Cox trekker i et essay frem en vits av den amerikanske komikeren Sarah Silverman, der Silverman begynner: «Vi trenger flere voldtektsvitser». Så går hun videre: «Voldtekt virker som en komikers drøm fordi materialet er så på kanten og farlig. Sannheten er at det er det tryggeste temaet i humorverdenen. For hvem skal egentlig klage? Voldtektsofre? De anmelder jo ikke engang voldtekt».

Silverman sneier så vidt offeret, og treffer i stedet sammenhengen mellom hvordan man snakker om voldtekt og hvor vanskelig det er for ofre å stå frem.

Kanskje er dette er strategien å bruke for å lykkes med en voldtektsvits? Vekk fra selve voldtekten, og over på voldtektskulturen som insinuerer at offeret er noenlunde delaktig i eget overgrep.

Hva så med Magnus? Etter første voldtekt er tittelkarakteren stum og skamfull. Han vil helst ikke snakke om det. Han spør trollet som var til stede hvorfor han ikke grep inn. Trollet, som synes hendelsen var svært underholdende, svarer at «når det kommer til gnomer i brunst er det viktig å la dem gjøre seg ferdig». Én og en halv episode senere innser man at det som så ut som et utgangspunkt for en vits på grensen, faktisk var hele vitsen: To menn, voldtatt av gnomer.

Den eneste konsekvensen voldtekten får, er at Magnus sender gnomene (sammen med skamfølelsen) videre til skurken Geir, som så blir voldtatt flere ganger. Karakterene som er vitne til overgrepene får beskjed om ikke å gripe inn. «Gnomer må få være gnomer» er holdningen, som kunne få en til å tro at serien var en eneste stor parodi på voldtektskultur. Siste scene avkrefter helt en slik tolkning.

«Gnomer må få være gnomer» er holdningen, som kunne få en til å tro at serien var en eneste stor parodi på voldtektskultur.

Skurken Geir kommer på et vis i naturens fengsel, inneklemt i et tre slik at ansiktet kan tydes i stammen, mens en bar rumpe peker innover i den hule stammen. To gnomer stirrer fornøyd på Geirs bakdel, før det kuttes til et skrik fra ansiktet i stammen.

Spøken er prikk lik den som omtrent daglig dukker opp i amerikansk populærkultur, om fengselsvoldtekt. Det finnes til og med et eget kodeord for fenomenet: «Ikke mist såpen». I siste scene av Magnus har skurken Geir mistet såpen til evig tid.

Det som skal få oss til å le, handler igjen om kjønn. Magnus reproduserer ideen om at noe av det mest fornedrende og patetiske som kan skje med en mann, er å bli voldtatt. Ved å unngå noen som helst form for etterspill eller videre behandling av overgrepet, ler Magnus av de samme mekanismene som hindrer åpenhet i den virkelige verden.

Vidar Magnussen, som i tillegg til å spille hovedrollen også er en av seriens skapere, har forklart seg slik: «Seriens mål var å ta alvor på alvor. Men blande det med komedie. De lever side om side. Når utfallet blir at noen føler et aspekt er latterliggjort, må jeg nevne at i serien blir et barn skutt, en kvinne blir overdrevent påkjørt, barn blir vitne til et brutalt drap og ja to menn blir voldtatt».

Da er det også verdt å nevne at døden aldri blir triviell i Magnus. Ingen er i tvil om rett og galt i disse drapene. Og her finner man også hovedforskjellen på å vitse om voldtekt og vitse om noe annet forferdelig: I den virkelige verden har man ikke problemer med å gi empati og støtte til personer som blir påkjørt eller drept. Dermed holder det å reprodusere et drap med ett enkelt lag med ironi eller overdrivelse. Denne logikken fungerer ikke på voldtekt. Så lenge det finnes tvil om hvorvidt offeret «ba om det», vil overdrivelse bare forsterke mekanismene som gjør at voldtektsanklager fremdeles møtes med tvil og relativisering før omtanke. Gnomevoldtekten skurken Geir utsettes for ved seriens slutt, blir – som i vitsen til Louis C. K. – presentert som den beste straffen for ondskap.

NRK kan for all del si at meningen «ikke var å bagatellisere voldtekt». Men det er nøyaktig det de har gjort.

Mer fra Kommentar