Annonse
09:54 - 17. februar 2019

Grått og gigantisk

I nye Bjørvika er alt dobbelt så stort som det burde være, skriver Gaute Brochmann.

Bygningene man trodde skulle fremstå som monumentale og definerende, gitt nasjonal viktighet og/eller arkitektonisk ambisjonsnivå, er i ferd med å drukne i en mengde nærings- og boligbygg i Bjørvika i Oslo. Foto: © Stian Schløsser Møller / Samfoto /NTB scanpix Stian Schløsser Møller / Samfoto / NTB scanpix
Annonse

Donald Trumps dystre skikkelse, lutende over skulderen på Hillary Clinton under diskusjonene dem imellom fra valgkampen i 2016. Det er bildet som umiddelbart slår meg når jeg nærmer meg Bjørvika fra Kvadraturen i Oslo, og ser det nye Munch-museet lene seg truende over operaen. For hvor er den blåskimrende, nesten transparente bygningen vi husker fra arkitektkonkurransen? De ferdige fasadene er matte og blygrå. Og vinduene i den berømte knekken øverst, den som skulle speile den glitrende fjorden, fremstår som beksvart, selv på en solskinnsdag.

Nei, det var nok ikke denne opplevelsen arkitekten så for seg da han tegnet huset. Men så blir det da heller ikke alltid som man har tenkt seg her i verden. Og denne teksten skal ikke handle spesifikt om Munch-museet, men alle de digre husene som er under full oppføring i Bjørvika. En slags erfaringsbasert midtveisrapport. Og en rusletur i de nye nabolagene er, i likhet med Munch, en ganske annen opplevelse enn hva de fargesterke prospektene lovet oss.

For å gå rett til sakens kjerne er inntrykket jeg sitter igjen med at Bjørvika Utvikling (Oslo S utvikling og HAV eiendom) sammen med plan- og bygningsetaten rett og slett har bommet på skalaen.

Det gjelder byggehøyder, sammenhengende fasadelengder, veier, offentlige rom, ja i bunn og grunn alt sammen. Det føles nesten som om noen tegnet prosjektet ferdig for så å gå til «size» og endre 100 prosent til 200 prosent før planene skulle settes ut i live.

Dette betyr at de bygningene man trodde skulle fremstå som monumentale og definerende, gitt nasjonal viktighet og/eller arkitektonisk ambisjonsnivå (det vil si Operaen, Barcode og nye Deichmanske bibliotek), er i ferd med å drukne i en mengde nærings- og boligbygg som fremstår som helt ordinær arkitektur – men i en for Oslo helt ekstraordinær størrelse.

Man kan like eller ikke Barcode, men utbyggingen ble i alle fall fulgt av solid argumentasjon og strenge krav. Da PwC-bygget ble tillatt som det første i rekken, var de svimlende 12 etasjene tilpasset et konsept med et svært slankt bygg, kontakt med fjorden og godt opparbeide uterom. Innsatsen som ble lagt i å rettferdiggjøre det radikale grepet, gjorde Barcode til et nasjonalt ikon. Men for de av dere som ikke bor i indre Oslo og bare ser husrekken som del av vignetten på Dagsrevyen, kan jeg melde at dette ikonet ikke er så ikonisk lenger. Fra fjorden er husene nesten usynlige og til og med fra Operataket synes bare toppene av husene som stikker opp. I stedet stirrer man rett i to ordinære boligbygg på 11 etasjer, nesten Barcode-høyde, men anlagt hele, brede kvartaler med fasader som er akkurat like grå som Munch-museet et lite stykke unna.

Jeg sier ikke at det var feil å bygge ut området foran Bjørvika, og jeg sier ikke at det er feil å bygge mye her. Spørsmålet jeg stiller meg mens jeg rusler forbi de lange, monotone, gråbleke fasadene, er altså om man rett og slett har misforstått størrelsen på bydelen man har bygget ut. Om det som så ut som passe store hus på kartet, egentlig er ute av proporsjoner i praksis – både i forhold til Oslo slik vi kjenner det og en alminnelig, menneskelig målestokk.

Kort sagt synes jeg området, dessverre i likhet med Munch-museet, virker for grått og for digert, og slik umiddelbart vekker feil assosiasjoner.

Poenget illustreres kanskje best ved å sammenligne med andre, nybygde steder i Oslo. Vulkan-området er omtrent 250 meter langt fra nord til sør. Langs denne veien får man plass til fem skikkelig store hus med flere passasjer mellom: Gamle Westerdals, Mathallen, Dansens Hus, Bellona og et digert bygg som inneholder basketbane, klatrehall etc. Bredden på veien er 22 meter på det meste, noe som er så raust at det føles som en stor, åpen plass.

Om man måler i Bjørvika langs Dronning Eufemias gate, fra nabobygget til biblioteket og til enden av Barcode, kommer vi opp i 500 meter, altså det dobbelte av Vulkan. Men hele strekket er bare bebygd med seks hus, hus som ikke engang er plasskrevende spesialbygg, men ordinære leiligheter og kontorer. Mens bredden på selve Dronning Eufemias gate, som bare er en vei og ikke noen offentlig rom, er 44 meter. Legg til at disse nye husene langt på vei har lukkede førsteetasjer med minimale variasjoner langs fasadelivene, og opplevelsen blir monoton, kjedelig, overdimensjonert og forbausende avskåret fra fjorden rett ved.

Nå er jo ikke dette noe avsluttet prosjekt, selvsagt, så det er for tidlig å felle en endelig dom. Dessuten er jo dette selve hjertet av Oslo sentrum, og som den sprengte kapasiteten til Sørenga Sjøbad har vist, kan store offentlige prosjekter godt forsvare plassen her. Kvaliteten på mange av de opparbeide uterommene som allerede er på plass ser bra ut. Og det er selvsagt fint at dette blir en tett by og at mange mennesker får mulighet til å bo her og bruke uterommene.

Saken er jo bare at man kunne fått til dette med flere, mindre hus fremfor få og store. Kort sagt synes jeg området, dessverre i likhet med Munch-museet, virker for grått og for digert, og slik umiddelbart vekker feil assosiasjoner. Det finnes alltid grunner til at ting er som det er. Men denne teksten handler ikke om det, men om opplevelsen så langt. Og den er dessverre ikke særlig god.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

«Hun setter seg på beaten, og eier den.»