Annonse
00:00 - 08. februar 2019

Gi meg fri

Man må anstrenge seg for å høre Jessica Pratts siste album. Det er det verdt. 

Sniker seg inn: Jessica Pratt er som en snikende gjest som setter en umiddelbar stemning til live i rommet rundt seg. Foto: Colby Droscher / Force Field PR
Annonse

På videregående skole hadde jeg en musikklærer som innimellom noen stygge hostekuler stadig innprentet våre skjøre pappskaller med følgende læresetning: «Musikk er språket som tar over der ordene ikke strekker til.» Hun satt tilbakelent og lyttet seg tålmodig gjennom elevpresentasjoner av Whitesnake, Public Enemy og Raga Rockers med et lurt smil. Det tok lang tid før jeg skjønte hva hun mente.

Stikkord: Jessica Pratt. Møtet med hennes nye album er et møte med det uhåndgripelige. Musikk som en lett bomullssky et sted der inne i stereoanlegget, svevende, vektløs, tidløs. Som et musikalsk spøkelse som har eksistert til alle tider ferdes hun gjennom noen bakenforliggende frekvenser. Jeg har tidligere forsøkt å definere den slags som «eterisk musikk», noe flyktig, luftig og uhåndterlig, noe åndelig og spirituelt. «Svært mystisk,» skrev jeg visst den gang, en simpel oppsummering som likevel i høyeste grad omfatter Quiet Signs.

Bøø! Jeg har fortsatt til gode å tyde ett eneste ord av tekstene på dette albumet. Jeg vet ikke engang om jeg skal ta meg bryet. For slik det fremstår er det aldeles perfekt. Ni sparsommelig arrangerte låter, gjerne ikke mer enn en akustisk gitar med nylonstrenger ispedd en og annen flat tverrfløyte eller noen sprukne pianotoner. Musikalsk minimalisme ledet fremover av Pratts lyse sopran, en stemme så karakteristisk og kaldslig at den bringer frem tanker om noe ur-musikalsk. En snikende gjest som setter en umiddelbar stemning til live i rommet rundt seg.

ALLEREDE ABONNENT?
Begrenset sommertilbud
Inntil 50 % rabatt
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse