Musikkbransjen har alltid vært en tøff arena med hard konkurranse. Mandag 26. oktober 1959, tapte Johnny and the Moondogs regionfinalen i Carroll Levis' tv Star Search mot rivalene, The Connaughts. Senere, under navnet The Beatles, fikk månehundene beskjed fra plateselskapet Decca om at gitar-grupper var på vei ut. Akkurat det er kanskje en mager trøst når du som artist står på bransjefestivalen Bylarm med dine 20 tilmålte minutter, og foodtruck-køen på andre siden av plassen teller flere delegater med laminat rundt halsen, enn den foran scenen. Det er fort gjort å føle seg ganske annenrangs som artist under Bylarm (tro meg). Ikke får man betalt, og kakofonien fra naborommene er intens. Så er det heller ingen menneskerett å bli en populær artist.
Festivalen har uten tvil hatt sitt å si for Oslos utvikling, mot det vi liker å kalle en konsertby i verdensklasse. Det 21 år gamle bransjetreffet ser ikke bare ut til å overleve karrierer, trender og endringer, den har vokst seg høy og mørk på veien. Som del av det internasjonale bransjekartet er den blitt et naturlig stoppested på melkeruten til utenlandske travere som har ett og annet å fortelle deg om blockchain, nattborgermestere eller sync-rettigheter. Utenlandsk presse ser fremdeles med begjærlige øyne på den snåle vinterbyen med saunafestene, og fortsetter å skrive fine ord om Musikk-Norge. Og det er vel bra?
Litt malurt i begeret: I 2017 ble rapporten Musikkbransjen i Norge 2011–2015 – økonomisk analyse av fem delbransjer og 11 undergrupper presentert på et frokostmøte hos BI. Verdiskapningen økte, den danket ut veksten i fastlandsøkonomien, ble det jublet. Det viste seg riktignok at det var antall rettighetshavere og management som vokste, ikke antall artister, og for en måned siden kom en annen, deprimerende beskjed: Kulturdepartementets rapport Hva nå – digitialiseringens innvirkning på norsk musikkbransje viser at selv om omsetningen øker tilfaller stadig mindre penger de norske artistene. Aller minst de kvinnelige.
Bransjetreff og -seminarer er utbredt i alle næringer. Det er godt å møtes og snakke sammen. I musikkbransjen er disse treffene blitt arenaer for gründere og bak-mennesker som tenker stadig høyere om vekst, eksport og teknologiske endringer, en arena for dem som flytter produktet musikk. For artistene er Bylarm nåløyet man må igjennom for å ha et håp om å bli hørt. Det er sistnevnte, dem som leverer kunsten, som tilsynelatende i større grad betaler regningen for gildet. Ut av allerede møllspiste lommebøker og nervesystemer.
Norsk musikkbransje er riktignok, ut ifra egne erfaringer, en sympatisk en. Med både takhøyde og evne til selvrefleksjon. Til helgen skal man diskutere « The Gender Pay Gap» og om artister virkelig må ta det flyet? Våpensponsede Kongsberg jazzfestival har på sin side varslet debatt om våpenspons under sommerens festival. Kanskje det er på tide med et panel om hvordan artistene kan komme litt bedre ut av musikkverna?
Det er ikke lett å si hva nylig avdøde Mark Hollis ville fått ut av et slikt bransjeseminar. Talk Talks mesterverk, Spirit of Eden (1988), ble av magasinet Q omtalt som «den type album som oppmuntrer markedsførere til å begå selvmord.» Bandet havnet i retten med plateselskapet EMI for å ha levert et kommersielt utilfredsstillende produkt. Hollis' forhold til musikkpressen var mildt sagt vanskelig. Det var med andre ord ikke musikkbransjens fortjeneste at vi i dag tenker så varmt om den menneskelige berikelsen det musikalske unikumet Mark Hollis etterlot seg. Men gud, for en artist.