Annonse
12:38 - 15. januar 2019

Spillet rundt Oslos kulturbygg avslører kommunens inkompetanse som byutvikler, skriver Gaute Brochmann

Spillet rundt Oslos kulturbygg avslører kommunens inkompetanse som byutvikler, skriver Gaute Brochmann.

Munchmuseet på Tøyen i Oslo er en lukket bygning som gir minimalt tilbake til omgivelsene. Dette vil ikke nødvendigvis endres med et teater, som også er utpreget innadvendt. Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB scanpix 
Annonse

Onsdag 9. januar ble det klart at Nationaltheatret overtar Munchmuseet på Tøyen. Isolert sett er det en gladsak. En filial av en nasjonalt ledende kulturinstitusjon, det lar seg høre. Men slik det fremstår i mediene, ligger det forestående salget av eiendommen an til å bli enda et prov på den vedvarende inkompetansen Oslo kommune har fremvist i håndteringen av hovedstadens historiske kulturbygg.

Mye er blitt skrevet om manglende planlegging for Munchmuseet og Deichmanske bibliotek, Museet for samtidskunst og Nasjonalgalleriet med flere. Og det med god grunn. For som Even Smith Wergeland sa det i Dagbladet i 2016, etter å ha studert de offentlige utredningene for kulturflytteprosjektet i Oslo: Det har vært umulig «å finne spor av drøftinger om gjenbruk av eksisterende bygninger».

Frem til nå har kritikken gått på dårlige/ ikke eksisterende prosesser. Nå får vi se resultatene. Og selv om teater på Tøyen har betydelig potensial, står spørsmålene i kø:

Munchmuseet er en lukket bygning som gir minimalt tilbake til omgivelsene. Dette vil ikke nødvendigvis endres med et teater, som også er utpreget innadvendt. Et teater er dessuten aktivt bare om kvelden og har to måneder sommerferie. Hva skjer utenfor showtime? Og vil andre leietagere slippe til i bygget? Vil man finne en måte styrke den neglisjerte kontakten med T-bane-stasjonen på? Dessuten er tomten mer enn selve museet. Hva skal skje på parkeringsplassen? Burde det ikke vært bygget mer her, det er faktisk plass til å bygge ganske mye her.

Ingen kan forvente at Nationaltheatret skal agere som byutvikler og besvare alle disse spørsmålene. Men at Oslo kommune frasier seg muligheten, er både trist og talende. Straks flyttingen ble bestemt, burde kommunen utredet både huset og tomten med tanke på utbygging, transformasjon og tilpassing til resten av Tøyen. Så kunne de koblet på Nationaltheatret parallelt og undersøkt hvordan teaterdrift best kunne fungere sammen med andre, lokale aktører. Dette burde ledet til en ny reguleringsplan med tilhørende bestemmelser. Og først da skulle tomten vært avhendet, helt eller delvis, til teateret.

Men det kunne vært verre. Dagen etter at nyheten om Nationaltheatret kom, fikk vi vite at bygningen til Deichmanske bibliotek skal bli solgt på det ordinære markedet. «Vi har … gjennomført en prosess for etterbruk. Vi har sjekket ut mulige kommunale og statlige interessenter, men det har ikke vært den samme interessen for å overta dette bygget [som på Tøyen]», uttalte Kjetil Lund (Ap), byråd for næring og eierskap i Oslo, til Aftenposten.

Jeg vet ikke hva slags prosess som er gjennomført. Men gitt resultatet, konkluderer jeg rolig med at den var for dårlig. Hadde kommunen koordinert arkitekt- og planfaglig kompetanse, antikvariske myndigheter, folk fra Statsbygg som jobber med Regjeringskvartalet på nabotomten samt mulige leietagere på et tidlig tidspunkt, er det svært vanskelig å tenke seg at man ikke hadde funnet et konsept som sikret en ønsket videreutvikling av et av Oslos aller flotteste og mest prominent plasserte hus.

Sammen avslører dermed Deichman og Munch to store problemer. For det første fraværet av en felles, strategisk planlegging og evnen til å se bygningene i sammenheng. For det andre at kommunen heller ikke er i stand til å utvikle sine egne eiendommer som enkeltprosjekter. Og forslagene til alternative prosesser som jeg beskrev over, er ikke noe hokuspokus, men snarere en nøktern gjennomgang av hva kommunen hadde krevd av en kommersiell utvikler som skulle fått lignende prosjekter godkjent.

Spørsmålet er dermed hva man gjøre når det offentlige hverken har systemer eller kompetanse til å gjøre det man forventer av de private. I møte med disse to eksemplene virker det såpass stusslig stilt at det er fristende å be kommunen legge inn årene helt og leie inn kompetansen til private utviklere som Avantor eller Aspelin Ramm for å gjøre den jobben de har brukt 40 år på å bli gode på og som kommunen selv har glemt. Men det er neppe en god løsning å formelt avskaffe offentlig byutvikling.

I stedet tror jeg det må etableres et helt nytt nivå i kommunen, et slags Statsbygg i Oslo-format, et Oslobygg om man vil, som både jeg og andre har etterlyst tidligere. En etat med tydelig mandat fra politisk hold og utøvende myndighet til å samarbeide, ikke bare på tvers av de eksisterende etatene, men også med eksterne institusjoner og private utviklere. Slik at Oslo kommune faktisk kan få mest mulig ut av prakteiendommene sine som jo tross alt er offentlighetens eiendom – og ikke bare avhende dem mer eller mindre vilkårlig eller ganske enkelt selge dem unna til høystbydende.

Det skulle jo egentlig bare mangle.

 
Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse