Annonse
08:56 - 17. januar 2019

– Slakt har aldri tilført musikken noe

– Med mindre man er et rasshøl, trekker man frem det som er interessant, mener kritiker Martin Bjørnersen. Men Audun Vinger lover sterkere kritikk fremover.

 

Kritiker: Martin Bjørnersen er hovedanmelder og journalist i Klassekampens musikkmagasin.
Annonse

Forrige uke skrev Morgenbladet om musiker Raymond Teigen Hauger fra det kritikerroste bandet Beglomeg, som mente at det var for lite negative musikkanmeldelser her til lands. «Musikklivet blir mer spennende hvis folk tar klarere standpunkt på hva som er bra og dårlig. Hvis ikke blir det ikke ordentlig kritikk, bare positiv omtale», sa Hauger. Han fikk støtte fra tidligere anmelder i VG, Sandeep Singh, som sa at «Det er nesten bare femmere og seksere som kommer igjennom».

– Med mindre man er et rasshøl, trekker man frem det som er interessant, sier Martin Bjørnersen, hovedanmelder og journalist i Klassekampens musikkmagasin.

Han kan til en viss grad se Raymond Teigen Haugers poeng om manglende temperatur i den norske offentlige musikksamtalen, men er dypt uenig i at dette skulle skyldes en mangel på den klassiske slakten.

– Man kan ha en samtale om kunstuttrykk som beveger seg rundt andre akser enn «bra eller dårlig», som kan holde høy temperatur uten å bli for tabloid og kjip. Men det krever mye mer av kritikeren å levere noe som innbyr til en samtale utenom de litt forenklede kriteriene, sier Bjørnersen.

– Jeg savner ikke slakten, sier han – den eksisterer mest som et grunnlag for at kritikerne selv skal få oppmerksomhet. Det er en litt lettvint måte for unge, ambisiøse, veslevoksne, gjerne mannlige skribenter å få oppmerksomheten rettet mot seg selv. Det har aldri tilført musikken noe, sier Bjørnersen, og understreker at han snakker av egen erfaring.

Savner beef. Utviklingen kan kanskje forklares med at mange norske aviser de siste årene har kuttet i antall musikkanmeldelser. I tillegg har tv-programmer som Lydverket forsvunnet fra skjermen uten å bli erstattet, og det grundige musikkmagasinet ENO har lagt ned. VGs tradisjonsrike Musikk-Ekstra finnes heller ikke lenger. Med mindre plass til rådighet blir terskelen høyere for å bruke den på slakt.

Musiker Viviana Vega, som lyder artistnavnet Whalesharkattacks, synes det er synd at anmeldelsene blir redusert til positive anbefalinger.

– Jeg synes det er beundringsverdig at anmelderne bruker plassen de har til å trekke frem artister, men savner å se hele spekteret. Det virker som det er blitt vanskeligere å være kritisk til musikk i Norge. Alle skal heie på alle hele tiden, sier hun.

– På Facebook etterlyser du ryggrad – er det for mye ryggklapping i musikk-Norge?

– Ja, jeg synes det. Det ene er at vi er lite land. Det andre er at folk føler seg mer utrygge i posisjonene sine.

Hun tror en grunn til snillismen kan være at kritikerne stort sett er frilansere som er avhengig av goodwill.

– Man tør ikke fornærme hverandre fordi det plutselig kan være den som betaler lønnen din neste år. Det er enda et eksempel på hvordan frilansøkonomien og det frie marked bidrar til å innskrenke ytringsfriheten. Man er avhengig av godvilje for å komme seg frem. Jeg savner et klima der man kan tørre å si hva man mener.

Lite rom for utvikling. Ida Habbestad, leder i Kritikerlaget, tror ikke grunnen til overvekten av positive kritikker kommer av anmeldernes arbeidsforhold.

Man tør ikke fornærme hverandre fordi det plutselig kan være den som betaler lønnen din neste år.

Viviana Vega

– Jeg tror det først og fremst handler om at de som skriver kritikk, gjør det av kjærlighet til musikk, og når de har veldig lite plass til rådighet, vil de fremheve det de mener det er viktig at folk får med seg, sier hun.

Habbestad mener musikkritikken har utviklingspotensial, men at det er vanskelig i dagens situasjon.

– Jeg tror mange kritikere er klare for en utvikling, har lyst til å eksperimentere mer, men det krever også ressurser. Jeg hører ofte at grunnen til at kritikk nedprioriteres, er at kritikerne ikke utvikler seg. Men jeg tror problemet snarere er at mediene i den pressede situasjonen ikke gir rom for utvikling. Faren for hele feltet på sikt er uansett at man får en mindre nyansert samtale om kulturuttrykkene.

«Respekt for Origins». De siste ukenes snuoperasjon i Dagens Næringsliv – som gikk fra å kutte blant annet Audun Vinger og Øyvor Dalan Viks musikk- og filmkritikk, til å ikke gjøre det likevel – har rettet sjeldent mange øyne mot kulturkritikken. Audun Vinger er i utgangspunktet ingen ivrig slakter der, men etter den siste tidens oppmerksomhet rundt faget har han bestemt seg for å kvesse klørne.

– Det er helt klart at det må skje noe, hvis ikke blir det for kjedelig. Jeg har ikke bestemt meg for å bli mer slem over natta, men greit å være litt skjerpet. Det er mye velvillig konsensuspreg i musikkbransjen. Nå kommer det jo snart ny Highasakite-skive òg, sier han ivrig – det er nesten så man kan høre ham slipe knivene gjennom telefonrøret.

– Hva er konsekvensen av en musikkritikk som i all hovedsak er positiv?

– For leseren blir det litt anonymt i lengden. Og – i fare for å ha for høye tanker om eget yrke – kan det bli dårligere kultur av det, hvis det musikerne bringer til bordet, aldri blir møtt med seriøs og grundig motstand. Det er ikke sånn at jeg savner en rå kar som skal slakte i hytt og pine, men man må vurdere ting litt mer nøye.

– Når var sist du slaktet noe selv?

– Jeg slaktet Imagine Dragons Origins over to sider i DN før jul. Da fikk jeg et slags brev fra datteren til Torgrim Eggen, som er stor Imagine Dragons-fan. Hun hadde klippet ut og tegnet et veldig flott emblem der det sto «Respekt for Origins». Det er klart det engasjerer på en helt annen måte.

Heller god slakt en slapp ros. For artistene er det viktigst at musikken blir tatt seriøst – uavhengig av terningkast.

– På et tidspunkt bestemte mediene seg for at selve musikken er uinteressant. Artister blir spurt om alt mulig annet, sånn som jeg blir nå. Det blir ikke noen anledning for musikere til å slenge dritt om hverandre, sier Viviana Vega.

– Ville du heller hatt en god og grundig treer-anmeldelse, eller generisk avskrift av presseskrivet og terningkast fem?

– Ja, egentlig. En treer svir helt klart, men jeg har nesten aldri opplevd en grundig gjennomgang av musikken min. Det er en luksus i vår tid. Hvis det er velbegrunnet så kan man gjøre seg opp en egen mening om hvorvidt det stemmer eller ikke. Mange av mine favorittfilmer gjennom tidene er terningkast tre-filmer. Det er kult når anmeldelser stimulerer folk til å sjekke ut ting og det vekker nysgjerrighet og uenighet. Det tror jeg bare er sunt.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Akkurat nå er det opptil 50 prosent rabatt. Bli abonnent
Annonse