Annonse
14:02 - 23. januar 2019

Man må ikke være masochist for å lage kulturpris i 2019, men det hjelper, skriver Aksel Kielland.

Man ikke være masochist for å lage kulturpris i 2019, men det hjelper, skriver Aksel Kielland.

Kiellands råd til Ramm: Gjør debatten til en del av neste års show. Hold alt hemmelig til siste sekund, fyll salen med komikere og twitterdebattanter – og la det stå til. Foto: Marit Hommedal / NTB Scanpix
Annonse

Medier og kultur

Aksel Kielland er kritiker i Morgenbladet og skriver hver uke om medier, tv, film og visuell kultur.

Selv om Oscar-akademiet ennå har til gode å komme med en offisiell bekreftelse, tyder alt på at årets prisutdeling vil gå av stabelen uten programleder. I desember ble det kunngjort at komikeren Kevin Hart skulle lede den 91. Oscar-seremonien, men etter at kritiske røster stilte spørsmål ved hvorvidt hans homofobe vitser var forenlige med akademiets verdier, erklærte Hart at han ikke aktet å beklage gamle uttalelser, før han trakk seg fra jobben – og deretter beklaget sine gamle uttalelser.

Valget av Hart som programleder var et forsøk på å demme opp for Oscar-showets synkende seertall ved å appellere til et yngre og mer etnisk og kulturelt sammensatt publikum. Slike kandidater vokser ikke på trær, men når akademiet ikke har funnet noen erstatter som oppfyller kravene om stjernefaktor og publikumstekke, skyldes det også en oppfatning om at jobben er mer bry enn den er verdt. Oscar-verter blir ofte heftig kritisert for sin innsats, og når hele deres liv og karriere legges under lupen som en del av samfunnets pågående oppgjør med diskriminering og sjåvinisme, tenker mange at de har mer å tape enn de har å vinne.

De siste årene er kulturpriser blitt et av Vestens foretrukne verktøy for å debattere sosiale spørsmål. Til grunn for alle slike priser ligger et sett med estetiske kriterier med røtter i kulturelle og politiske perspektiver menneskene som plukker ut vinnere og nominerte, ofte tar for gitt. Det som har skjedd de siste årene – og som vil fortsette å prege prisutdelinger i overskuelig fremtid – er at disse perspektivene blir utfordret, og dermed har illusjonen om at det er mulig å kåre den beste kunsten raknet.

Enten det skjer via kritikk av valget av nominerte, vinnere og programledere som i tilfellet Oscar, eller interne krangler om overgrep og inhabilitet innad i komiteene, som hos Svenska Akademien, har troen på at institusjonene som deler ut våre mest prestisjetunge priser besitter autoritet og legitimitet til å definere kunstnerisk kvalitet, blitt fundamentalt svekket. I dag oppfattes prosessen med å velge vinnere og nominerte snarere som et offentlig forhandlingsspørsmål, og enhver pris som ikke gjør en innsats for å veie opp for samfunnets diskriminering av minoriteter og andre marginaliserte grupper, stiller seg lagelig til for hugg.

Ser man forrige helgs utdeling av Humorprisen i et slikt perspektiv, er den påfølgende kritikken av manglende representasjon av kvinner og komikere med mørk hud og fremmedkulturell bakgrunn såpass forutsigbar at man må spørre seg hvorfor arrangørene ville seg selv så vondt. Samtlige vinnere var nemlig menn eller mannsfrontede produksjoner, og kun tre av 31 nominasjoner gikk til kvinner. Dette falt naturlig nok flere tungt for brystet, og komiker Sigrid Bonde Tusvik hastet hjem for å omsette sin vantro bestyrtelse i en Dagbladet-kronikk som ble spydspissen i kritikken mot den nyetablerte prisen.

Hun fikk selskap av Abubakar Hussain og Yousef Hadaoui, som påpekte at tilstelningen også var påfallende hvit, og plutselig var Humorprisen et eksempel på alt som er galt med den norske humorbransjen – for ikke å si mediebransjen som sådan. 

Det er vanskelig å ikke føle sympati for grunnleggerne Morten Ramm og Trond Kvernstrøm, som på eget initiativ – og etter sigende også for egen regning – spikret sammen en splitter ny pris for å hedre norske komikere og bidra til å løfte frem nye talenter, bare for å bli møtt med en smørbrødliste av innvendinger og protester.

Man må spørre seg hvorfor arrangørene ville seg selv så vondt.

Norsk humor trenger sårt en institusjon som kan rette fokus mot nyskapning og godt håndverk, men for å være i stand til dette trenger en slik pris legitimitet, og det var det mange som argumenterte godt for at Humorprisen manglet i sitt første år: 

Dersom man skal overbevise publikum og kolleger om at man har plukket ut det aller beste Humor-Norge har å by på, bør man i det minste gi inntrykk av at man har sett noe mer enn humor laget av hvite menn mellom femten og femti. Langt mer interessant enn debatten om vinnere og nominerte, er imidlertid spørsmålet om hvorfor noen i det hele tatt ønsker å lage et konvensjonelt prisutdelingsshow i 2019 – og særlig når prisens mandat er humor.

Faktum er at «helaftens» prisutdelinger nærmest uten unntak er stive, selvhøytidelige og langdryge affærer, som er av høyst begrenset interesse for andre enn de nominerte, de forsmådde og deres nærmeste. Det tradisjonelle prisutdelingsformatet hviler på en utdatert idé om glamour og respektabilitet, og er konstruert for å passe inn i tv-kanalenes lineære sendeflater. Endringen i synet på priser og nominasjoner som har funnet sted de siste årene er derimot en direkte konsekvens av digital teknologi og sosiale medier, og dermed synes det innlysende at også prisutdelingene bør tilpasse seg denne utviklingen dersom de skal ha noen fremtid.

Den store trenden blant prisutdelingsshow i dag er at sendingene mister seere – eventuelt at de, som Humorprisen, ikke sendes på tv i det hele tatt – mens debattene rundt prisene engasjerer som aldri før. En mulig løsning på disse utfordringene er å omfavne interaktiviteten og demokratiseringen, og gjøre debatten om prisen til en del av showet. I stedet for å kunngjøre nominerte og programledere på forhånd, holder man alt hemmelig til siste sekund, fyller salen med komikere og twitterdebattanter, og lar det stå til. På denne måten kan man ta protestene, utstemmingene og unnskyldningene på direkten, i et programformat inspirert av debattene i det britiske parlamentet. Vinnerne er enhver som får forlate scenen av egen fri vilje.

Vinnerne er enhver som får forlate scenen av egen fri vilje.

Ettersom kulturpriser tar mål av seg å hedre det ypperste samfunnet har å by på, er de viktige symboler på inkludering og ekskludering, og fordi det er lettere å tvinge arrangørene av en prisutdeling til å si unnskyld enn det er å endre samfunnsstrukturer, er de et takknemlig mål for kritikk. Disse prisene har alltid har vært kommersielle og kulturpolitiske verktøy, og når de siste årenes kritikk av institusjonene som deler dem ut, rammer såpass hardt, er det fordi det ikke eksisterer noen tradisjon for bred offentlig debatt av det politiske og sosiale grunnlaget kvalitet defineres på.

I noen tilfeller vil den pågående demokratiseringen kunne gi seg utslag i en destruktiv populisme, men hva gjelder folkelige priser som Oscar og Humorprisen, er det i praksis snakk om mindre justeringer, som en bredere og mer inkluderende rekruttering av jurymedlemmer, samt et mer reflektert forhold til prisenes rolle og funksjon. Det er uansett ikke slik at Oscar-statuettene har pleid å gå til de beste filmene – det eneste som i praksis er nytt er at de i dag går til filmene som representerer de dominerende progressive mediefortellingene i stedet for filmene som gir det hvite Amerika de varmeste og mest betryggende følelsene i mageregionen.

Å insistere på å ture frem som før, og ignorere det faktum at store kulturprisers fremste funksjon i dag er å skape debatt om samfunnsspørsmål som ofte har forsvinnende lite med kunstnerisk kvalitet å gjøre, er derimot ren og skjær masochisme. For det er omtrent like sannsynlig at publikum og bransje plutselig skal gå lei av å mase om representasjon og inkludering som det er at det å dele ut priser til representanter for marginaliserte grupper på magisk vis skal løse utfordringene disse står overfor.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

«Vi fikk 24 timer på å avpublisere intervjuet. Hvis ikke ville vi bli blokkert i Russland.»
«Det er lite nytt å hente og veldig retro-konservativt.»