Annonse
10:08 - 09. januar 2019

Livskriser, sparegriser og dårlig mage

Tre utstillinger under samme tak, som bilder på et her og nå, slik det er: sårt, konfronterende og teoretisk distansert.

Ayatgali Tuleubek totalinstallasjonen: «The gut is the second brain». Foto: Christina Leithe Hansen / Oslo Kunstforening
Annonse

92 hodeputer i variasjoner av indigo henger på en vegg. Det er det første som møter deg i Sparebankstiftelsen DNBs stipendutstilling på Oslo Kunstforening (OK). Utstillingen presenterer tre kunstnere hvorav den ene mottar et stipend på 200 000 kroner.

Putene utgjør verket Løsning. Natt til 2. februar: Det var for hardt, noen sa det til meg. Ikke noe problem, sa jeg, vi bare henger opp noen puter, og er en del av Beathe C. Rønnings totalinstallasjon. Det er rart hvor massiv en vegg med noe så dagligdags som puter kan bli, og nettopp denne fremstår som en selvtuktens glattcelle, eller et slags botemiddel for en mareritt-tilstand. Jeg får følelsen av at det handler om å overleve i ensomhet. De andre seks verkene i Rønnings installasjon er detaljer av nyhetsbilder, altså oppblåste avisfoto, litt over meteren høye, hengt opp som plansjer med trelister øverst og nederst. De er så å si abstrakte med store raster på grunn av forstørringen fra avisformatet. Det er kun titlene som hinter om det bildet egentlig var ment å vise, eksempelvis Bevæpnede menn kontrollerte en skole i Mogadishu. Slik jeg leser verket, blir Rønnings installasjon en konstruksjon og estetisk strategi for å overleve den mediale meningsflyten. Hun skaper sitt eget formale innhold slik at hun holder ut og henger med. Det kan høres egoistisk ut, men ved at titlene er beholdt, holdes også betrakteren i en slags limbo mellom Rønnings personlige drama og bildenes egentlige alvor. Det er sårt, personlig og gjenkjennelig i en slags etikkens og moralens runddans, for hva er egentlig rett og galt i en verden som brenner?

Frie verden. Fra neste rom lekker det lyd, i form av Neil Youngs «Rocking in the Free World». Vinneren av prisen, Eirik Sæther, har bygget opp et lite hus i installasjonen Father’s Figure. Huset er konstruert av funnet materiale fra moteforretninger og hoteller. Inni dette huset spilles en video som begynner og slutter med den nevnte Young-låten. Vi ser en ryggvendt sønn som leser opp det jeg antar er en skolestil, til en far med stadige innvendinger og innskytelser. Faren er rabiat i sin forfektelse av hva som er rett og gærent, han avbryter historien kontinuerlig med absurde oppringninger, pælmer glass, skjeller og smeller. Alt i påstått beste mening. Det er overspilt og urealistisk, men likevel, jeg sitter og tenker at det er akkurat sånn det er. Videoen viser hvordan alt begynner med, og siden også kretser rundt, autoriteter. Sæthers farsfigur er lett overførbar til ledere og despoter i større målestokk. Folk med evnen til å trumfe gjennom sitt verdensbilde og tre det ned over huet på oss andre, det være seg en forelder, politiker, kollega, venn eller fiende. Det treffer rett i følelsesregisteret, for hvem har vel ikke kjent på slike overtramp? Vi blir jo alle styrt og regjert, trukket i og manipulert, vi bare tenker ikke så mye på det. Det jævlige er at disse personene er så overbevist om at det de gjør er helt rett og på sin plass, som de har en bedre moral.

ALLEREDE ABONNENT?
Kjøp abonnement
Inntil 40 % rabatt
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse

«Hun setter seg på beaten, og eier den.»