Jeg presterer, altså er jeg

Da de første underholdningsfilmene myntet på en ny og urolig ungdomsgenerasjon dukket opp på 1950- og 60-tallet, fremsto de vel så mye som en skremmende oppvekker for foreldregenerasjonen, som en befriende bekreftelse for målgruppen om at de utgjorde en distinkt art med diametralt motsatte behov enn opphavet. Mye av poenget med filmene var å tydeliggjøre generasjonskløften, misforståelsene og spille på den fryktkulturen som oppsto i kjølvannet av fraksjoneringen. Ungdommene ville bryte fri fra den småborgerlige voksenverdenen. Provosere. Skape sin egen identitet.

Generasjon prestasjon. I den norske ungdomsfilmen Psychobitch er denne virkelighetsforståelsen snudd på hodet. Nå står ikke ungdommen bak gymsalen og smugrøyker. Generasjon prestasjon terper på skikk og bruk og finpusser iherdig polonesen før skoleballet. De henger ikke på ungdomsklubb og pønsker på bøll, men sitter godt plantet i baksetet til mor og far på vei mellom skitrening og lekselesing. De snakker ikke lenger læreren midt imot, men foreslår egne studiegrupper for å kunne oppnå enda bedre resultater. 

Foreldrene er ikke lenger deres verste fiender. De er støttespillere og fans, har overlappende forståelseshorisont, preferanser og språk. Hvis 60-tallets ungdomsfilmer var levendegjøringen av konforme foreldres verste mareritt, begynner denne 2019-versjonen som en neglebitende grøsser for oss som fremdeles tenker at ungdomstidens viktigste funksjon er å gjennomskue snevre småborgerfakter og vise fingeren til det bestående.