Annonse
00:00 - 25. januar 2019

Ingen nåde

Bankranere mangler skikkelige pensjonsordninger.

Annonse

Los Angeles, vår tid. Nicole Kidman sleper seg inn på lerretet, det ser ut som hun kommer rett fra innspillingen av en lavbudsjetts zombie-produksjon. Kidmans rollefigur, politietterforskeren Erin Bell, er imidlertid ikke velsignet med den numne tilværelsen til en av de levende døde. Hun sliter med de traumatiske følgene av en undercover-operasjon i et ransmiljø som for 15 år siden etterlot henne emosjonelt og moralsk ødelagt.

Bell skulle nok ha foretrukket at Destroyer var en zombiefilm, tenker man, for da ville det ha vært en utvei, en kur eller i hvert fall et sted oppe i nord hvor pesten ennå ikke har nådd. Men sånn er det ikke i film noir-ens LA. «There is nobody fucking watching», forklarer en av karakterene i et nietzscheansk øyeblikk. Så snart lederen av ransbanden som Bell infiltrerte (og lot seg korrumpere av), dukker opp igjen, er det klart av vi skal bevitne de siste trekkene i et nullsumspill. Ingen Gud betyr også ingen nåde. Det finnes ingen utvei. Vi er alle smittet fra fødselen av.

Det avgjørende spørsmålet er hvordan vi lever med smitten. Destroyer forteller oss det som enhver semirealistisk ransfilm forteller oss: Du kan ikke sikre pensjonisttilværelsen din med å rane banker. Skal du lykkes som kriminell i bankbransjen, må du komme deg inn i et styrerom. Der gjelder det andre regler enn utenfor. De kan oppsummeres med en annen replikk fra filmen: «Nobody is fucking accountable.»

ALLEREDE ABONNENT?
Begrenset sommertilbud
Inntil 50 % rabatt
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse