Hvor ofte må kritikken bevise at den har livets rett, spør Aksel Kielland.

Torsdag kunngjorde Dagens Næringsliv at de likevel ikke kommer til å slutte med kulturanmeldelser, og at avisens profilerte kritikere Audun Vinger, Bjørn Gabrielsen og Øyvor Dalan Vik kommer til å fortsette å dekke sine fagfelt omtrent som før. Avgjørelsen ble tatt etter to uker med høylytte protester fra lesere og kulturlivsaktører, som ikke kunne fatte og begripe hvorfor en av landets mest lønnsomme aviser skulle kutte i et viktig tilbud på denne måten. Den klareste talen kom fra forlaget Capitana som varslet at de ville slutte å kjøpe annonser i avisen som reaksjon på bortfallet av kulturanmeldelsene. Vi lever i uforutsigbare tider, men at den nyslåtte bestselgermagnaten Petter Stordalen en uke inn i det nye året skulle tre frem som den norske kritikkens forsvarer, kom likevel som en overraskelse.

Gitt kritikkens tilstand i 2019, er det naturligvis fristende å se DNs helomvending som en lykkelig slutt, et bevis på at kritikken fortsatt er viktig, og at det nytter å kjempe mot avisbransjens innsparingsiver. Likevel tar dette oss kun tilbake til start. En bedre avslutning vil være en omfattende debatt om hva det innebærer å eie og drive avis i Norge i 2019, og hva begreper som «lønnsomt», «overskudd» og «leserne våre er ikke interessert i det» egentlig betyr.

For i den grad man kan lære noe av denne saken, handler det om hvor forstyrrende vilkårlige beslutningene som presenteres som dyder av medieøkonomisk nødvendighet, i virkeligheten er. I 2014 varslet VG omfattende kutt i litteraturanmeldelsene, men heller ikke de gjennomførte sin opprinnelige plan. Kanskje er vi nå i ferd med å bevege oss inn i en reality-tv-inspirert fase der kritikken jevnlig må bevise at den har livets rett ved regelmessig å bli utsatt for offentlige trusler om kutt, med påfølgende protestaksjoner fra et engasjert publikum.