Annonse
00:00 - 04. januar 2019

Harde Henie

 Anne Sewitsky er forfriskende lite redd for å tråkke noen på tærne i den uforskammede, teknisk imponerende, men noe heseblesende Sonja.

Glupsk: Ine Wilmann i tittelrollen ligner ikke nevneverdig på Henie, men hun vet å fylle rollen med livsbejaende glupskhet, innbitt vinnermentalitet og befriende ignoranse. Foto: Jose Haro / Maipo Film
Annonse

16. februar 1936 prydet en norsk idrettsstjerne forsiden av The New York Times. Sonja Henie hadde akkurat vunnet sitt tredje olympiske gull foran en begeistret Adolf Hitler, og den amerikanske reporteren i Garmisch-Partenkirchen virket nesten lettet etter «den tøffeste konkurransen i Henies karriere». Tre uker senere ankom hun New York «etter en sjøreise full av hemmelighetskremmeri». Det årlige skøyteshowet med Henie i Madison Square Garden var en etablert kassasuksess. Året før var det like før amatørstatusen hennes ble inndratt på grunn av høye salærer fra slike arrangementer. I New York Times bekreftet Hollywood-studioet MGM at de forhandlet med henne om en filmkontrakt. Uken etter kunngjorde hun selv: «Jeg vil gjøre med kunstløp det Fred Astaire gjør med dansing. Ingen har noensinne gjort dette på film, og det vil jeg.»

På glid. Sonja Henie var 23 år og verden lå åpen for henne. Det er også omtrent her den nye norske filmbiografien Sonja begynner. Men i regissør Anne Sewitskys og manusforfatterne Mette Bølstads og Andreas Markussons versjon fremstår Henie (Ine Wilmann) naivt uvitende både om muligheten for å bli rik på isshow, og om stjernestatusen i USA. I stedet er det impresarioen Arthur Wirtz som overtaler henne til å droppe konkurransekarrieren og begynne med profesjonell showdansing. Snart sitter de i Hollywood og forhandler frem en lukrativ filmkontrakt.

 De første årene i USA gikk omtrent like glatt som konkurransekarrieren på isen. Sewitsky legger opp et heseblesende tempo for å nå gjennom de viktigste høydepunktene: luksuslivet med mor, far og bror i Hollywood, eiendomskjøp sør for Los Angeles, showturneen i amerikanske storbyer, pengedeponering i Mexico, og de første filmopptakene. Her har Sewitsky presist gjenskapt den visuelt slående dansesekvensen fra It’s a Pleasure (1945) – egentlig hennes nest siste hollywoodfilm, uten at en slik biografisk tilsnikelse vil irritere andre enn de ytterst få med kjennskap til Henies filmografi.

ALLEREDE ABONNENT?
Inntil 40 % rabatt
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse