Annonse
12:54 - 31. januar 2018

Synlighetsindustrien

En ny utstilling om flytende kjønn reiser spørsmålet: Hvorfor krever identitetspolitikken så ofte at noen gir den et ansikt?

FLETTVERK: Sille Storihle er en arkivenes mester, og en usedvanlig filmatisk dokumentarist. I The Tomorrow Show snakker den aldrende skuespilleren Michael Kearns om sin fortid som homoerotisk posterboy i Los Angeles. Foto: Sille Storihle
Annonse

Jeg snakket en gang med en transperson som var lei av å «performe en normbrytende kjønnsidentitet». Hen hadde klippet håret kort og sluttet å bry seg med å se ut på en viss måte. Det bød på for mange skuffelser å hele tiden forvente å bli lest riktig, å få rett pronomen, at folk skulle skjønne greia, sa hen.

Det handlet med andre ord ikke om kjønnsidentiteten hens, så vidt jeg forsto. Dét var et intimt, indre, privat spørsmål. Men synligheten hadde skapt forventninger om å bli møtt på en viss måte. Om å måtte være på en viss måte.

Det ga kanskje frihet fra noe, men skapte også nye bånd. Fremst av dem, å være avhengig av å bli forstått. Samtidig som de som trenger å forstå, stiller den samme rekken av spørsmål: Hvilket kjønn er du? Hvilket pronomen tar du? Hvor går du på do? Hva har du mellom bena?

Lese mer?

ALLEREDE ABONNENT?
ABONNEMENT
Fra kr 39,-
per uke ved kjøp
av 12 mnd abonnement
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.