Annonse
09:30 - 16. desember 2018

Humor uten innhold er i ferd med å bli en norsk spesialitet, skriver Aksel Kielland.

Humor uten innhold er i ferd med å bli en norsk spesialitet, skriver Aksel Kielland.

Tv-serien «Oljefondet» er som mye annen norsk tv-humor, utsøkt lettbent og lettfordøyelig. Her er fondets sjefsinvestor Per (Thomas Gullestad) i lett trav gjennom kontorlandskapet. Foto: TVNorge TV Norge
Annonse

Mennesker som hevder de liker å le av seg selv tilhører én av to kategorier: De er enten velsignet med såpass vittige og velformulerte venner at det å bli korsfestet til sine største karakterbrister faktisk er mer morsomt enn det er sårende og angstfremkallende – eller så har de trent opp sine medmennesker til å servere dem komplimenter i vitseformat. Det er neppe nødvendig å påpeke at sistnevnte kategori er betraktelig større enn førstnevnte.

Harald Zwarts nye komiserie Oljefondet (Dplay/TVNorge) er et klassisk eksempel på et slikt klapp-på-skulderen-forkledd-som-satire; et skråblikk på norsk velstand og den norske likhetstanken som munner ut i et uforpliktende «Ja, de penga…!» servert med et godmodig «Vi er nå en gjeng med raringer her på berget» til dessert. Oljefondet er langt fra det eneste hjemlige humorprogrammet som mangler originale perspektiver og solide kritiske analyser av det norske samfunnet. Men når man lager en serie om det fremste symbolet på norsk velstand, er det nærliggende å anta at man har et eller annet på hjertet om nordmenns selvforståelse og verdensbilde i det tjueførste århundret. Hva i alle dager er poenget ellers?

Discovery Networks selger inn nysatsingen som en serie om «de absurde situasjonene som oppstår når to ulike verdener kolliderer: storfinans versus sosialdemokrati». Kollisjon betyr i dette tilfellet en løpende småkjekling mellom fondets sjefsinvestor Per (Thomas Gullestad) og den nyansatte etikkrådgiveren Katrine (Kathrine Thorborg Johansen), og verdenene som braker sammen er BI og Blindern, visualisert via den udødelige norske dikotomien dress versus strikkejakke. Amerika-fareren Zwart kommer med gjentatte hjertesukk over sosialdemokratisk sendrektighet og nordmenns manglende forståelse for hvordan de store gutta i det store utland gjør ting, men det nærmeste serien kommer absurditet er de norske fondsforvalternes lammende frykt for å ikke beherske de kulturelle kodene til sine utenlandske forretningsforbindelser.

ALLEREDE ABONNENT?
Kjøp abonnement
Inntil 50 % rabatt
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse