Annonse
00:00 - 21. desember 2018

En nasjonal strateg

Han tolket sin tid, og evnet å gi utviklingen en retning. Og han tviholder på langfingeren som redskap i møte med offentligheten. 

Borer i folkedypet: Napoleon dro over Alpene, Thomas Seltzer nøyer seg med en liten ridetur i Oslo Øst. Her foran Einar Gerhardsens gamle bolig i Sofienberggata.
Annonse

– Det er min favorittanekdote fra norsk politisk historie, sier Thomas Seltzer, mens han tar på seg Napoleon-hatten og kikker mot en traust blokk i Oslo Øst der Norges statsminister Einar Gerhardsen en gang bodde.

Thomas Seltzer

Født på Hamar i 1969. 

Vokste opp delvis i Wisconsin i USA og på Nesodden. 

Dannet Turboneger i 1989, sammen med Rune Grønn og Pål Bøttger Kjærnes. 

Bandets gjennombrudd kom med Apocalypse Dudes i 1998.

Har gitt ut ni plater, og har i en årrekke turnert i hele verden. 

Programleder i Trygdekontoret siden 2009. 

Vant Gullruteprisen for beste programleder i 2012 og 2013, og for beste underholdningsprogram i 2015.

– Gerhardsen hadde invitert Sovjets leder Khrusjtsjov på kaffe. Khrusjtsjov sa til alle at dette, det var jo et veldig fint sted å bo! Men så hvisket han til Gerhardsen: Hvor bor du egentlig?

Populærkultur. Seltzer er prisvinnende programleder i tv-showet Trygdekontoret, der han inviterer 3–4 «saksbehandlere» til samtale om et valgt tema: Ytringsfrihet, fedme, svenske tilstander, rus, petroleum eller lignende. Han er også bassist i deathpunkbandet Turboneger, som utga sin niende plate i år. I kombinasjon gjør dette Seltzer til en motvillig nasjonal strateg for det nye årtusen.

– Hvis jeg noen gang blir nasjonal strateg, så er det best å komme seg til helvete ut av landet med en gang, sier han fra hesteryggen, mens sola går ned og etterlater Gerhardsens blokk i mørke.

La oss se på begrepet. Det var sosiologen Rune Slagstad som i 1998 skrev boken De nasjonale strateger, der han analyserer Norges historie siden 1800-tallet gjennom utvalgte nøkkelpersoner:

Strategene opptrådte med tanker, ideer og strategier, ikke under betingelser de selv hadde valgt – de var gitt ved tradisjonens føringer og situasjonens fordringer. Men de tolket sin tid og evnet å gi utviklingen en retning. De var handlende subjekter med en ambisjon om å omforme ideer til institusjonelle realiteter.

Dette høres ut som en beskrivelse av kveldens Napoleon. Men Slagstads arbeid handler ikke om populærkultur.

– Jeg tror faktisk ikke han vet hva det er, sier Seltzer halvt bekreftende.

Men når fremtidens sosiologer skal kopiere Slagstad, vil populærkulturen måtte spille en sentral rolle. Da blir Seltzer, for øyeblikket i pappaperm, umulig å komme utenom.

Babylon for alltid: Turboneger på tur i gjennombruddsåret 1998. Fra venstre Chris Summers, Euroboy, Rune Rebellion, Hank Von Helvete, Pål Pot Pamparius og Happy Tom (Thomas Seltzer). Foto: Helle Høiness / NTB scanpix

Denne kvelden vil han helst spasere langs Trondheimsveien, når vi går fra Gerhardsens bolig for å finne et egnet etablissement for mat og et dypdykk i Seltzers idéverden. I deler av gata har tiden stått stille. Seltzer forteller om et gammelt trykkeri som ikke har gitt opp drømmen om et nazistisk Norge, og om et par pornosjapper som ukuelig holder stand mot digitale utfordringer – han har en gammel venn bak disken i en av sjappene.

– Jeg mener å huske at Hegel var jævla fan av Napoleon, sier Seltzer, om den tyske filosofen som levde fra 1770 til 1831.

– Han mente at rasjonalitet og modernitet ble spredd gjennom Europa av Napoleon på hesteryggen. Hver gang han invaderte et land tok han med seg vitenskap og det vi kaller fornuft. Og i dag, når jeg rir gjennom forstaden, så er det ufornuften som kommer ridende. Eller noe annet, kanskje. Men i hvert fall ikke det hegelianske fornuftsbegrepet.

Var ikke åndens fenomenologi Hegels store poeng?

Jo, men det vet ikke jeg hva betyr.

En slags trappevis utvikling, eller noe sånt?

Ja, ja, den dialektikken der ja. Stemmer det. Hvis vi kan skrive om dette litt, så kan det bli en bra del av intervjuet, sier Seltzer, som selvsagt har insistert på full sitatsjekk før saken går i trykken.

Vi passerer spisesteder fra Balkan, Tyrkia, Damaskus og videre langs ondskapens akse. De får alle tommelen ned, før vi ender opp på Trondheimsveiens mest fornemme restaurant Südøst. Som Turbonegers vokalist sang da de parafraserte Jim Morrison i 2007: «I’m the lizard king, I can eat anything!»

Norgesleken. Seltzer mener han «kjenner Norge ganske godt».

– Jeg hadde nemlig Trygdekontoret i mange år før det kom på tv. Jeg jobbet med det vi kalte trendforskning, som egentlig bare var kvalitativ markedsanalyse. Jeg har ledet hundrevis av såkalte fokusgrupper, det er min mørke hemmelighet. Altså å sitte rundt et bord og styre en samtale om et gitt tema. Det er ingen som vet så mye om kvinner 40 pluss og bruk av toalettpapir som meg. For vi hadde Lambi som kunde. Jeg har reist land og strand rundt og snakket med grupper med seks og seks kvinner, om dasspapir og tørkerull.

Mange vurderer å oppgradere til Lambi, men har ikke råd.

Veit du hva? Det er ikke så jævla mye dyrere. Vi har også vært på den First Pricen. Men etter at babyen kom må det være litt mykere. Du må kunne bruke det i trynet og sånn. Så vi har kastet inn håndkleet, vi er på Lambi. Og det går greit økonomisk, sier Seltzer, og igjen må vi igjen vise til Slagstad, som i sitt storverk kaller Gerhardsen en «dirigent som hadde et spesielt øre for hva folk helst ville ha».

Når samtalen dreier mot det nordmenn vil ha, kommer Seltzer på en gammel lek fra Turbonegers bandbuss.

– Det var litt utpå kvelden, når du hadde fått på litt og drukket litt og det var fin og lun stemning. Leken var: Hvem i Norge kunne du tenke deg å drepe, hvis du hadde amnesti i én dag?

– Husker du noen?

– Nei, men det kunne pågå i timevis. Norgesleken, het det.
 

Jeg har ledet hundrevis av såkalte fokusgrupper, det er min mørke hemmelighet.

Nihilistens katekisme. Det var i 1989 at den nasjonale strategen var med å starte Turboneger.

– Noen av oss kom fra Blitz-miljøet, fra hardcorepunk. Så ble dette for konformt og streit. Vi ble interessert i kontrær støyrock, med fascistoid estetikk. Vi fornektet masse trauste og treige ting. Som at musikere må ha edle hensikter og et godt hjerte. Vi var mer interessert i GG Allin, som sa: FUCK YOU! sier Seltzer, i gang med å illustrere det 1800-tallets nasjonale strateger kalte «hjertets dannelse» – å finne seg selv, noe man den gang gjorde ved hjelp av skole og morsmål.

På åttitallet hadde altså den amerikanske punkeren GG Allin tatt over. Han leverte ekle konserter der slåsskamper med publikum, selvskading og bæsjing på scenen var en del av showet, han ble beskyldt for å være rasist og kvinnehater og døde til slutt av en heroinoverdose. Selv vokste Seltzer opp halvt i Wisconsin i USA, og halvt på Nesodden i Norge. Faren er amerikansk antropolog, moren norsk psykolog.

– Det var gymnasial nihilisme, sier Seltzer, og forteller om hvordan han ikledd baseballuniform stilte seg demonstrativt foran en gjeng Natur & Ungdom-jenter i skolegården på Oslo katedralskole og spiste Snickers, før han kastet papiret på bakken slik at naturvernerne måtte plukke det opp.

– Så sto jeg der og lo. Hæhæhæ, naturvern er teit. Litt som Johan Borgens Lillelord, når Wilfred Sagen løper rundt og lager bøll. Vi kunne leke rasister og le av handicapvitser. Ting som hadde vært strengt forbudt, i hvert fall på Blitz, men som vi visste folk lo av på privaten. Men snart ble vi overgått av svartmetallfolkene, sier Seltzer.

Tidlig i tenårene ble han kjent med svartmetallpionerer som Jørn Stubberud og Øystein Aarseth. Sistnevnte ble knivstukket og drept, etter et par år hvor miljøet var preget av kirkebranner og ondt blod.

Vi var mer interessert i GG Allin, som sa: FUCK YOU!

– Rockekompiser i utlandet har spurt meg: Hvordan var det å vokse opp under the black metal revolution? De tror at Norge var som i Ringenes Herre, der unge folk ble transformert til å være Gandalf-trollmenn. Jeg pleier å si at nei, det var mer som i Fluenes Herre av William Golding. En gjeng usikre, redde gutter som skal overgå hverandre, og så ender det i blodtåke, sier Seltzer.

Turboneger gikk på sin side i retning av lærhomo- og naziestetikk, ikke helt i takt med den universalistiske tidsånden som regjerte på nittitallet. Bandet var kjent for å feste hardt, og var i starten av karrieren eksperter på å skaffe seg uvenner i rockemiljøet. Seltzer var opptatt av punk, men også av filosofen Friedrich Nietzsches idé om overmennesket.

– Ikke übermensch i naziforstand, det var mer å ha sympati med outsideren. Han som ga fullstendig faen. Charles Bukowski var jææævlig populær, for å si det sånn.

– Han er overmenneske fordi han gjør nøyaktig det han vil, uansett?

– Ikke sant. Når jeg ser på det i ettertid: Unge gutter, vokst opp i sosialdemokratiske hjem, med Bukowski-komplekser. Det er ganske dustete.

Hvorfor ble det sånn?

Det er en lett rolle å ta. Du har gjennomskuet streitinggreiene, men gidder ikke bli blitzer eller friker. Du sitter som verdensvant 22-åring på pub og bare drekker. Drekker og drekker. Det er en maskulinitet i det også. Du er lovløs, men uten å ha investert noe. Du bare finner den billigste halvliteren i byen og blir boende der. Mye av dette handler jo om unge folks ideologiske identitetssøken, og det blir jeg aldri ferdig med, sier Seltzer.
 

Når jeg ser på det i ettertid: Unge gutter, vokst opp i sosialdemokratiske hjem, med Bukowski-komplekser. Det er ganske dustete.

Folk flest. På 1990-tallet hadde Seltzer rykte på seg for å være en diktator, men i 1997 var han storsinnet nok til å invitere gitarist Knut Schreiner inn i bandet. Schreiners inntreden løftet Turbonegers deathpunk til stadionhøyder. Det store gjennombruddet kom med albumet Apocalypse Dudes i 1998, men den påfølgende turneen endte i sammenbrudd, oppløsning og narkotikaeksesser – eventuelt «spiritouse-drikker», for å gjengi Slagstads skildring av festingen til Turbonegers nasjonalstrategiske åndsbrødre i gamle dager. Da bandet gjenoppsto i noenlunde rehabilitert form i 2002, hadde tiden jobbet for dem. Verden ventet, globale a-kjendiser sto i kø bak scenen og da Norge feiret 100-årsjubileum i 2005 spilte nazi-homse-dødspunkerne Turboneger til dans på den offisielle feiringen på Rådhusplassen.

– Husk at det der ikke er min fortjeneste, sier eksdiktatoren beskjedent.

– Det er Knut Schreiner som er arkitekten bak det Turbo mange kjenner i dag. Det er tre musketerer: Knut, jeg og rytmegitarist, manager og strateg Rune Grønn som har holdt ut lenge. Det er ikke en visjon jeg har hatt. Vi hadde jo dette konseptet darkness. Alt som var mørkt og gærent skulle dyrkes frem. Det tror jeg stammer fra campen vår, sier Seltzer.

I 2009 gikk Trygdekontoret på lufta for første gang. Første episode ble totalslaktet i Morgenbladet.

– Jeg traff han som skrev slakten, og sa til han: Du hadde 110 prosent rett.

– Hvilke elementer fra Turbos verden tok du med inn i Trygdekontoret?

Vi kaller musikken vår deathpunk, men det er egentlig en tulletittel, for det høres metallaktig og kaldt ut. Mye av musikken vår er varm og inkluderende. Det handlet vel om å lage et lunt mørke, og det var også et overordnet mål med Trygdekontoret. Jeg leste en essaysamling av Terry Eagleton, en britisk litteraturviter og kristensosialist. Han skrev veldig fint at skravleklassen ofte antar at vanlige folk ikke er interesserte i politikk, sier Seltzer illustrerende:

– Massene bryr seg om sport og banaliteter, mens vi her oppe elfenbenstårnet tar oss av de store spørsmålene. Men du kan gå inn i en hvilken som helst pub i Nord-England og du finner folk som snakker om politikk og meningsfulle ting. Jeg tenkte at om vi kunne lage tv som det, ville det vært kult. Trygdis er et ganske Terry Eagleton-inspirert prosjekt, sier Seltzer. 

Slik sett kan også Turboneger se ut som et Eagleton-inspirert prosjekt. Den som leser om bandets første USA-konserter på det beinharde nittitallet kan notere seg følgende: Noen av publikumsbeskrivelsene ligner beskrivelsene av Donald Trumps velgere i dagens USA. Altså arbeiderklasse uten jobb, som mangler kanaler der frustrasjonen kan få utløp. Fabrikken ble lagt ned, og i helga er det tid for Turbo, tøffe gitarsoloer og hymner som «Rock Against Ass» og «High On the Crime»: Just grab it cause it’s yours, and the empire’s dying / Just grab the stuff and hit the door / And you’ll be high on the crime, high on the crime /Come on.

Dette tekstutsnittet er klassisk rockeretorikk, men i kombinasjon med punk, mørke, homseflørt og naziestetikk blir det et forvirrende rop om frihet, verdig en nasjonal strateg. I motsetning til mange kunstnerkolleger har Turboneger nemlig aldri sett ned på dette frihetsropet, uansett hvilket samfunnssegment det kommer fra – også lastebilsjåføren kan være übermensch, hvis han bare får sjansen. I dette ligger Seltzers kanskje viktigste bidrag som nasjonal strateg for vår tid. 

Jeg kan faktisk kjenne meg litt igjen i Trump. Det kan mange, tror jeg.

Id. En av årets Trygdekontoret-episoder handlet om propaganda, med utgangspunkt Trump og netthets. Blant gjestene var en aktivist på nettforumet 4chan, kjent for grenseløse tabubrudd og ondskapsfulle vitser. 4chan er blitt beskyldt for å ødelegge livene til noen av sine ofre, og har antagelig bidratt til flere valgseire for høyresiden, blant annet i USA.

– Det som i dag kalles trolling på nettet, det drev vi med analogt. Er jeg nazist, eller er det kødd? Det homogreiene, er det virkelig alvor? spør Seltzer retorisk, med referanse til Turbonegers image, og muligens også til den nasjonale strategen Arne Næss’ motstand mot «den autoritære mentalitet».

– Vi drev med en primitiv førsteutgave av det du i dag finner på 4chan. Det er unge gutter som boltrer seg når foreldrene ikke er der.

– Dette er et nokså positivt blikk på 4chan?

– Kanskje jeg idealiserer det litt. Men da 4chan startet, var det ikke et nazireir. Det har kanskje gått i retning av Fluenes herre etter hvert, sier Seltzer.

 Ved hjelp av sin amerikanske familie var Seltzer tidlig ute med å gjøre seriøse forsøk på å forstå hvorfor Trump-velgerne stemte som de gjorde.

Jeg var nok den første i norsk mainstreampresse som spådde at Trump kom til å … ikke vinne, men jeg trodde han ville gjøre det mye bedre enn meningsmålingene viste. Jeg fikk dessverre rett. Jeg kan faktisk kjenne meg litt igjen i Trump. Det kan mange, tror jeg. Hvis man er ærlig.

– Hvordan?

– Det her med at han blir jææævlig snurt. Tåler ikke kritikk. De negative, barnaktige tingene. Du ser det på tvitringen, jeg får vondt av han. Han ligger oppe klokken fire om natta, ser på repriser på Fox News og tvitrer: Neeeeei du tok feil bare hør hva de sier på Fox! Og så er han en veldig ensom type. I talen han holdt da han ble president sa han: I wanna say thank you to my friend Dwayne. Eller et eller annet nærmest tilfeldig navn. Ingen vet noe om hvem denne Dwayne er. Han har liksom en kompis som heter det, men jeg mistenker at det bare er fantasivennen hans. Jeg hadde selv en fantasivenn da jeg var barn, han het Eric. 

Sverd. En av årets store debatter har handlet om scenenekt, altså om ekstremister bør få taletid i etablerte medier. Her praktiserer Trygdekontoret en åpen linje. Ingen synspunkter er for ytterliggående. I episoden om «gamle dager» satt ytre høyre-politikeren Hans Jørgen Lysglimt Johansen – en gjenganger også i Morgenbladets spalter – og viftet med et sverd.

– Føler du et snev av ubehag når Lysglimt koser seg i studio og er kompis?

– Han var ikke så mørk på det tidspunktet. Folk må få lov til å være mot innvandring.

Et lunt mørke: TV-programmet Trygdekontoret er et Terry Eagleton-inspirert prosjekt, sier programleder Thomas Seltzer. Her er samfunnsgeograf Karl Fredrik Tangen, radiomann Tore Sagen og håndballspiller Mia Hundvin på besøk i oppstartsåret 2009. Foto: Knut Erik Knudsen / VG / NTB scanpix

– Han er et godt stykke lenger ut i det ekstreme.

– Ja. Jeg fikk en fornemmelse da Lysglimt var på besøk, sier Seltzer.

Han vokste opp i et venstresidemiljø i USA, og har gjennom familie og venner fått jødisk kultur under huden.

– Derfor har jeg også en radar for antisemittisme. Den gikk av når Lysglimt var på besøk. Antisemittisme er ofte modernitetskritikk og antikapitalisme for idioter. Du tar noe du ikke liker – utbyttinga i kapitalismen. Og sier at det er jødene som har gjort det. Så har du liksom ferdiganalysert saken. Lysglimt sa at han ikke likte Amerika fordi ting går så fort der. Da kjente jeg edderkoppsansen. En liten radar som gikk av, kanskje fordi det var han som sa det. Så jeg mener jeg på en måte forutså hans reise inn til full blown jødehat, sier Seltzer.

Et stortingsvalg i Norge handler om syv eller ni prosent av statsbudsjettet.

Juks. Den som følger Seltzer i sosiale medier vil oppdage at en stor del av postene hans er anti-Trump.

Får du ikke lyst til å gå inn i den norske debatten på samme måte?

Den er så kjedelig!

– Så det er ikke fordi du er redd for å få masse folk mot deg her hjemme?

– Skjønner hva du mener. Det ville jo kostet meg mer å gå inn i en tilsvarende norsk kamp. Men jeg tenker jo også at som NRK-mann … jeg skjønner høyresidas agg mot ARK, sier Seltzer og referer til navnet Carl I. Hagen i sin tid ga statskanalen – Arbeiderpartiets Rikskringkasting.

 – At jeg som NRK-fyr skal gå ut og skrive: Fy faaaeeen Siiiiv, sier han illustrerende, som et tenkt utfall mot finansminister Siv Jensen.

– Dessuten, et stortingsvalg i Norge handler om syv eller ni prosent av statsbudsjettet. Variasjonen mellom blokkene handler om noen ganske få prosent, mens det som skjer i Washington DC kan få fatale følger.

– Det er viktigere for oss enn den norske debatten?

– Vet ikke. Jeg er ikke voksen nok til å svare på det spørsmålet. At det sitter en fyr som kanskje har nedsatte kognitive evner med atomknappen … det er litt mer spennende enn at Ropstad og Hareide er uvenner. Er du ikke enig ‘a? Selv om det spillet der egentlig var litt rått.

Miljøvernere, de går i så ræva klær!

– Enig, det var rått, men mest som realitykonsept.

– Helt klart. Det var showdown som i Farmen. Dere juksa! sier Seltzer og parodierer de barnslige anklagene i høstens debatt, og drar uforvarende opp nok en parallell til De nasjonale strateger, der Slagstad skriver: «Einar Gerhardsen utøvde et egenartet ideologisk lederskap. Det skjedde ikke gjennom deltagelse i de ideologiske debatter – dem holdt han seg gjerne på avstand fra.»

Snusk. Den nasjonale strategen banner mye, og er assosiasjonsrik i sine analyser. Dette kommer til syne når han skal skildre en politisk reise han selv har lagt ut på. En reise bort fra Snickers-papiret i skolegården. Han prøver å forklare, men stopper i gammelt agg etter én setning, og ender opp i et forsvar for det Slagstad i De Nasjonale strateger kalte «den saklige erotikk». Seltzer:

– Når det gjelder klima og miljø har det skjedd en venstredreining for meg. Miljøvernere, de går i så ræva klær! Det går da an å kle seg litt ordentlig!? Jeg ser for meg at det er jævlig mye kjønnshår, balla henger nede på et svaberg, spiser organisk knekkebrød. Nudisme! Det er det verste jeg veit. Jeg elsker transaksjonell nakenhet, om du skjønner. Michel Houellebecq har skrevet en bok om dette, og der kommer det frem at under nudismen er det mye prostitusjon, swingers og kjip knulling i buskene. Det skal liksom være avseksualisert, jeg vil bare slikke sol. Men så er det snusk bak nudismen også. PUUUUUHHH! Det var det jeg visste. Kommersiell nakenhet tenner meg mer. Men det er kanskje litt 1995 å si? Og da tenker jeg, når jeg ser meg i speilet: Do I feel old yet?

– Det er innafor å si det der.

– Er det spennende? Men folk som har spennende politiske meninger, det synes jeg er døvt. Jaså, du er mot offentlige velferdsordninger innen skole og helse? Ok, få høre hva som er alternativet. At Ayn Rand skal komme flyvende på en hest og redde han femåringen som har fått kreft? Fy faen. Liberalister, ass. Det er døv gjeng, sier Seltzer, som et ekko av de nasjonale strateger som ifølge Slagstad brukte 1910-tallet til å diskutere seg frem til en modell for hvordan staten kunne balansere det private initiativ. Men vi kom altså ikke i land med den nyomvendte miljøverneren Seltzer.

Folk som har spennende politiske meninger, det synes jeg er døvt.

– Det er litt sånn barnefar-greier som kommer. Men også at jeg er surfer og glad i havet. Jeg ser at det er en del søppel i havet, og så har du de plastøyene som seiler omkring, sier Seltzer.

Han nevner en historie fra Canadas vestkyst, der en utrydningstruet spekkhuggerstamme lenge har hatt problemer med å formere seg. De fleste kalvene som fødes, dør rett etter fødselen.

Apocalypse dude: Thomas Seltzer har gått over til Lambi, uten at privatøkonomien settes over styr av den grunn.

– Det er stor glede i flokken når det kommer nye kalver, men så funker det ikke. Spekkhuggerne dreiv og drasset rundt på den ene babyen en god stund etter at den var død. Som for å si til oss: Hei folkens, her skjer det ting. Forskerne tror den døde på grunn av plastpartikler. Da ble jeg urmenneske, det er naturen som sender oss noen signaler, sier Seltzer. 

Han sammenligner noen av Californias surfesteder med Kikut og folkelig norsk skitur. 

– Det er tre generasjoner. Gamle kjerringer og gubber med kart over Vietnam tatovert på armen. Andre steder er beryktet for localism. Der de kan bli truende om de ikke kjenner deg. En fyr padlet forbi med en gang, og sa: Paddle in, faggot. Det er menneskeheten i et nøtteskall. Fordi det er knapphet på bølger, og da kommer sultmentaliteten frem.

– Hva foretrekker du? Krangling, eller når man ligger i bølgene med én kompis og bare venter og prater mens dønningene går?

– Når det er chill. Surfing … det er verdens største klisjé, men det er spirituelt. Timothy Leary rangerte det på nivået under psykedelia. Det høres batikkaktig ut, men jeg skjønner hva han mener. En liten storm rundt New Zealand kan lage vakre, fine dønninger på andre siden av Stillehavet. Men litt faggotbeskyldninger er ikke å forakte, det heller.

– Helt til slutt. Nå som du er blitt så snill og alt. Stiller du opp som nisse på julaften, om naboen spør?

– Jajaja. Jeg stiller opp som faen. Jeg elsker å skape glede for barna, jeg. Det er jo det jeg har gjort i hele mitt liv!

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 40 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse