Annonse
11:52 - 02. november 2018

Å være pårørende

Viktig teaterkunst som synliggjør ofrene bak rusavhengighetsstatistikken.

Nils Jørgen Kaalstad i «Uten navn». Foto: Hermann Sabado
Annonse

«Jeg vet ikke hvorfor folk får et sånt høl inni seg, jeg. Det må jo være noe de mangler, da,» sier skuespiller Anne Marie Ottersen i rollen som pårørende til en rusavhengig. Ordene tilhører en kvinne som mistet mannen, og faren til sine to barn, til rus. Et svart, bunnløst høl er så langt språket strekker til i et forsøk på å forklare hvorfor noen blir rusavhengige. Kvinnen er bare en av mange pårørende fra Østfold og Oslo-området som er blitt intervjuet i arbeidet med forestillingen Uten navn – å miste sine nærmeste.

Maktesløs på sidelinjen. Beretningene som dramatiker Fredrik Høyer og regissør Mattis Herman Nyquist har samlet inn og bearbeidet, vekker smertefull empati. Publikum får et innblikk i hvordan det er å stå maktesløs på sidelinjen og se den man elsker ødelegge seg selv og sin fremtid. I Norge strever én av ti mennesker med rusavhengighet, og man regner fra tre til åtte pårørende for hver rusavhengige. Iscenesettelsen synliggjør påkjenningen rusen har på de mange som blir stående i skyggen av den avhengige.

Hvordan er livet til en far (Nils Jørgen Kaalstad) av en rusavhengig tenåringssønn? Han våkner til en tom lommebok fordi sønnen har rundstjålet ham – han tilgir. Telefonsamtaler til alle døgnets tider – han stiller opp. Konstant uro fordi livet til den han elsker henger i en tynn tråd – han holder ut. Nye løfter, nye løftebrudd og til slutt beskjeden om at overdosen er satt og rusavhengigheten vant den årelange kampen. En bølge av lettelse, skyld, skam og sorg skyller over ham, og deretter oppstår et livslangt vakuum av ubesvarte spørsmål. Gjorde han nok?

ALLEREDE ABONNENT?
Inntil 40 % rabatt
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse