Annonse
00:00 - 23. november 2018

Nyoppusset mareritt

Nytolkningen av den klassiske skrekkfilmen Suspiria forvandler et utropstegn til en ellipse. Det er langt på vei vellykket.

Smakfull sjangerøvelse: Koreografen Madame Blanc (Tilda Swinton) fatter raskt interesse for sin talentfulle elev – om enn av andre årsaker enn de rent kunstneriske. Foto: Alessio Bolzoni / Amazon Studios / Norsk Filmdistribusjon
Annonse

Luca Guadagninos Suspiria er filmhåndverk på svært høyt nivå. Alt fra tekstplakater til tidskoloritt og bruken av arkitektur som fortellerverktøy er mesterlig utført, og dens ultravoldelige klimaks vil i likhet med epilogen i Lars von Triers The House that Jack Built bli stående som et av filmåret 2018s absolutte høydepunkter. Nøyaktig hva slags film den er og hvorfor den eksisterer, er derimot vanskeligere å svare på.

Klassiker.Suspiria er en nyinnspilling av Dario Argentos film ved samme navn fra 1977. Originalen er både Argentos mest kjente film og et av de mest berømte eksemplene på giallo, en særegent italiensk sjanger hvis viktigste ingredienser er sadistiske mordere, melodramatisk glamour og spekulative voldsskildringer.

I Suspiria bruker Argento disse elementene til å mane frem et fantasmagorisk eventyr om diabolsk feminitet. I originalen reiser amerikanske Suzy til Tyskland for å studere ved en prestisjetung ballettskole i Freiburg, for så å oppdage at skolen er et skalkeskjul for en flokk blodtørstige hekser.

ALLEREDE ABONNENT?
Begrenset sommertilbud
Inntil 50 % rabatt
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse