Annonse
10:10 - 01. desember 2018

Norsk tv har mye å lære av sjakk-VM, skriver Aksel Kielland.

Norsk tv har mye å lære av sjakk-VM, skriver Aksel Kielland.

Trege greier: Sjakk er den langsomste og minst handlingsmettede av alle profesjonelle idretter. Likevel fulgte hundretusener med på sjakksendingene på NRK. Magnus Carlsen vant til slutt over utfordreren Fabiano Caruana. Foto: Tristan Fewings/Getty Images
Annonse

Medier og kultur

Aksel Kielland er kritiker i Morgenbladet og skriver hver uke om medier, tv, film og visuell kultur.

27. november 2009 sendte NRK Bergensbanen minutt for minutt. Slik tittelen lovet, ga programmet publikum anledning til å oppleve togturen fra Bergen til Oslo fra begynnelse til slutt, som sett fra lokomotivet. Den syv timer og 16 minutter lange sendingen markerte hundreårsjubileet for åpningen av Bergensbanen, og ble mottatt som en stillferdig meditativ protest mot det høye tempoet som kjennetegnet samtidens medielandskap.

Stikk i strid med rådende trender og konvensjonell tv-tenkning ble programmet en stor suksess. Året etter fulgte statskanalen opp med Flåmsbana minutt for minutt, og senere har programkonseptet blitt oppdatert og utvidet i produksjoner som Hurtigruten minutt for minutt (2011) og Monsen minutt for minutt (2018). Sakte-tv har også blitt et internasjonalt fenomen, og er en av dette århundrets aller viktigste norske tv-eksporter.

I dag er det nærliggende å se den opprinnelige Minutt for minutt-sendingen som begynnelsen på et nytt kapittel i hvordan NRK forstår publikums konsentrasjonsevne i den digitale tidsalderen: Et tiår senere er sjakk en av høstens mest populære tv-idretter, og nyhetsdekningen består av sanntidsvideoer av militærskip som synker og en årelang dekning av eksperter som bokstavelig talt venter på at fjell skal rase. Om ikke Norge er blitt et langsommere land i denne perioden har langsomhetens publikumsappell i alle fall blitt bevist hinsides enhver tvil.

De siste ukene har jeg i likhet med hundretusener av nordmenn fulgt NRKs dekning av verdensmesterskapet i sjakk. I rastløse øyeblikk har jeg klikket meg inn på nrk.no, bare for å bli sittende i timevis og følge sendingene fra Oslo og London. Sjakk er den langsomste og minst handlingsmettede av alle profesjonelle idretter, og selv med en regjerende norsk verdensmester er det på ingen måte gitt at det å følge partiene i time etter time – dag etter dag, uke etter uke – vil resultere i oppslukende tv.

I rastløse øyeblikk har jeg klikket meg inn på nrk.no, bare for å bli sittende i timevis og følge sendingene fra Oslo og London.

Der utfordringen med tv-dekning av idrett vanligvis består i å rekke å formidle alt som skjer på arenaen til publikum, handler den i sjakkens tilfelle om å bruke den lange tiden mellom hvert trekk til å pakke ut det som skjer og innvie publikum i spillets mysterier. Og det er nettopp dette NRK har løst så forbilledlig godt med sendingene fra studio i Oslo og VM-arenaen i London. Anført av programleder Line Andersen og ekspertkommentator Torstein Bae har rikskringkastingen finpusset et programformat som er underholdende, engasjerende og lærerikt, og designet for å vare hvor lenge som helst.

Sjakk-sendingene er ikke sakte-tv i tradisjonell forstand, men et møte mellom sakte-tv (selve sjakkpartiene) og den typen trå-vannet-journalistikk som er betegnende for en medievirkelighet der flater skal fylles med nyhetssaker og kommentarer uavhengig av hvorvidt det faktisk skjer noe (studio). Denne kombinasjonen av de to sjangrene er mer enn summen av sine bestanddeler: Der tradisjonell sakte-tv ofte har et gimmick- eller høytidspreg, gjør dynamikken mellom studiovertene og de gjestende komikerne, mediepersonlighetene og sjakkspillerne VM-sendingene til en type program man kan se ofte og mye av.

Ettersom det er sakte-tv-biten som dikterer dramaturgien, ligger det hele veien et alvor og en fremdrift i bunnen som forhindrer sendingene i å skli ut i den typen lettbent, innholdsløs pludring som kjennetegner moderne prateprogrammer. Problemet er bare at det går lenge mellom hver sjakkturnering NRK finner en slik ressursbruk som dette verdig.

Sjakk og norske passasjertog er imidlertid ikke alene om å bevege seg sakte. Det finnes en rekke lærdommer å trekke fra dekningen av årets verdensmesterskap, og den viktigste er at det finnes et stort – ikke kjempestort, men stort – publikum der ute som er villige til å hengi seg til intellektuelle problemstillinger over timer og uker såfremt presentasjonen er riktig. Og slik sakte-tv har utviklet seg siden 2009 kan formatet for NRKs sjakksendinger med enkelte justeringer benyttes til å legge samfunnsspørsmål som økonomi, miljø og utenrikspolitikk under lupen.

Både sakte-tv og sjakkdekningen viser at det finnes en etterspørsel etter programmer som bryter med det kompakte sendeflatene og den ferdigfordøyde presentasjonsformen som definerer brorparten av dagens norske tv-landskap. En viktig nøkkel til VM-sendingenes appell er nemlig at ingen i studio er redde for å innrømme at de ikke har den fulle oversikten over hva som skjer eller kvier seg for å stille dumme spørsmål. Denne kombinasjonen av oppriktighet, langvarig fordypning i komplekse problemstillinger og rom for tvil er nettopp det som mangler i norsk politisk journalistikk i dag, og da særlig på tv.

Utfordringen består naturligvis i å finne egnede, sakte-tv-vennlige hendelser og prosesser å forankre slike sendinger i – det er tross alt ikke tilfeldig at den norske sjakkinteressen først skjøt i været da vi fikk en norsk verdensmester – men også dette burde la seg løse. Sist jeg sjekket var det fortsatt en utbredt oppfatning at det er typisk norsk å være god.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.