Reportasje

Neon-rød solnedgang over NeoTokyo

Nordmenns barndomsdrømmer om Japan er god butikk. Men Sør-Korea utfordrer nå japansk populærkultur, selv på nisjesjappa NeoTokyo i Oslo.

Går man inn på kjøpesenteret Arkaden, ikke så langt fra det store klokketårnet ved Oslo S, og velger å gli opp en kort rulletrapp til andre etasje, kommer man til et bittelite stykke simulert, neon-farget Japan. Klokken er passert to en fredag i slutten av november på NeoTokyo, butikken som selger spesialimportert japansk populærkultur. Som en vokter ved inngangen til butikken, står en massiv plaststatue av den blå dataspillfiguren Sonic the Hedgehog.

NeoTokyo er et samlingsted for nordmenn med interesse for Japan. En av de man kan se for seg ta turen innom butikken er hovedpersonen i Erik Svenssons nye, norske spillefilm Harajuku. Den handler om en ung, blåhåret jente, spilt av Ines Høysæter Asserson, som henger i det Japan-fascinerte miljøet rundt Oslo S. Når moren blir syk, prøver hun å rømme fra Oslos trauste betongverden til det neon-opplyste distriktet Harajuku i bydelen Shibuya i Tokyo, som lenge har vært et slags åndelig sentrum i den kreative, japanske ungdomskulturen butikken i Arkaden speiler.

I hyllene innenfor glassveggene som utgjør NeoTokyo finner man blant annet Kit-kat-sjokolade (med grønn te-smak), Final Fantasy VI til Super Nintendo (japansk versjon), godteribyggesett (som ser ut som sushi), Kigurumi (one-piece kosedyrkostymer). Samt musematter hvor den myke silikonputen man hviler hånden på er enten brystene eller bakenden til lekne kvinner i den særegne, japanske animasjonsstilen manga.

Lots of school girl fun, som en kvinne i trettiårene med trillekoffert sier lakonisk til partneren sin mens de vandrer mellom hyllene.

Men hadde hun snudd seg, og bladd gjennom de opphengte love-pillow-ene i butikken (puter i menneskestørrelse med manga-figur på, en slags simulert kosepartner), ville hun sett at det også var rikelig med sexy tegneserie-menn til salgs. Så da er vel alt i orden.

Uansett, musemattene og kjærlighetsputene er tenkt mest for «shits and giggles», sier Thomas Eriksen, assisterende leder i butikken. Han bærer adgangskortet sitt i et Nintendo-bånd rundt halsen.

NeoTokyo ble startet i 2006 av Eriksens sjef – Jan Ove Wada Stien– som akkurat nå er opptatt med det gryende ettermiddagsrushet i kassen.

– Før var Japan-interessen veldig, veldig nisje, sier Eriksen.

Oversettelsesproblemer. Gjennom 1980 og 90-tallet var de japan-interesserte en tydelig, men nokså lukket subkultur i Norge, bygd rundt manga-tegneserier og anime-filmer som Akira (en fremtidsfabel om motorsykkelgjenger i et høyteknologisk nytt Tokyo, Neo-Tokyo, bygd opp etter at en atombombe utsletter det gamle) samt dataspillserier som Final Fantasy og Metal Gear Solid.

Men særlig etter Sofia Coppolas film Lost in Translation i 2003, et kjærlighetsbrev til det å fortape seg i det uforståelige og supermoderne Tokyo, begynte Japan-inspirasjon å bli et bredt fenomen.

– Det er som med gaming. Før var det nerd. Nå er det veldig allment, mener Eriksen.

– Nå kan alle farge håret blått.

Den gule detektiv. På den andre siden av reolen med musemattene vandrer et tenåringspar og diskuterer det nyeste eksempelet på japansk-vestlig kulturutveksling, traileren til den nye Pokémon-filmen Detectiv Pikachu, hvor amerikaneren Ryan Reynolds har stemmen til det gule, japanske kosemonsteret.

– Jeg er lei meg for at den ikke er søt. Og stemmen passer ikke i det hele tatt! Men filmen ser ut som en barndomsdrøm, sier gutten.

For dem som lider av nostalgi til sin barndoms mytiske Japan, kan butikken på Arkaden fungere som en verdig substitutt. Men ting er i endring. Over hele verden kasseres neon-skilt til fordel for mer effektive LED-lys. Og Japan-bølgen NeoTokyo har ridd på, har nå fått en utfordrer.

– Koreansk populærkultur vet å markedsføre seg selv – marketing – de vet hva folk vil ha. De som skaper japansk populærkultur er mer sånn «jeg lager dette. Om du også liker det, så er det OK», sier Jan Ove Wada Stien, som endelig har fått tatt seg en kort pause fra kassen.

Etter Japan. Stien har far fra Norge, men flyttet først til Oslo for 15 år siden for å lære å snakke norsk. I Japan hadde han og broren drevet en eksportbedrift som sendte japanske varer til Frankrike. Da han kom til Norge så han det samme markedet her.

– I 2006 hadde det begynt å dukke opp norsk-oversatte manga-serier på Rema 1000, sier han.

Da klokken nærmer seg halv tre, har butikken sakte, men sikkert blitt proppfull ettersom skoledagen er over i Oslo. To 12-åringer, en med et flaggskaft stående opp av sekken, setter seg på en hylle, oppå noen Narito-plakater, og tar en hvil, og må husjes opp.

Neste generasjon har ikke automatisk den samme tiltrekningen mot Japan som sine forgjengere. De siste årene har sør-koreansk populærkultur, og særlig musikk, fått svært mye oppmerksomhet i samfunnet generelt.

– Det er populært over alt. Sør-Korea er også stort i Japan, sier Stien.

NeoTokyo har satt opp hyller med Sør-Koreans kultur: Merchandise og bøker om sør-koreanske boy-bands og ordlister med koreanske banneord.

– Vi er egentlig en helt japansk butikk, men vi må gjøre det fordi kundene spør, sier Stien.

– Egentlig gjør det meg litt ticklish når folk spør om Sør-Korea. Japan og Sør-Korea er veldig forskjellige land.

Inntil videre eksisterer den japanske nisjekulturen og den sør-koreanske, breiale massekulturen side om side i andre etasje på Arkaden. På den traurige betongsletten utenfor kjøpesenteret gjør den norske november-kvelden sitt inntog, heldigvis opplyst av strålene fra de røde neonlysene på klokketårnet på Jernbanetorget.

Filmen Harajuku er på kino fra 23. november.

Mer fra Reportasje