Massemord i plast

Regissør Øystein Johansen har vokst opp et lett øde sted. Dette er grunnen til at han er så opptatt av seriemordere, ifølge forestillingspresentasjonen til B&K 4ever, basert på den sanne historien om de kanadiske seriemorderne Paul Bernardo og Karla Homolka: Johansen utforsker isolasjon. I A thing of beauty (2013) og The Dahmer Syndrome (2014) var det seriemorderen Jeffrey Dahmers historie som ble utforsket, i samarbeid med dramatiker Malmfrid H. Hallum.

Barbie & Ken. Men er det egentlig isolasjon som er gjennomgangstema? Det som slår meg som fellesnevner, er snarere fremstillingen av en tilsynelatende glatt, og kommersielt sett perfekt, overflate – som er rufsete i kantene, med hakk i bevegelsesmønstre og utbrudd av vold i det ellers fløyelsmyke. Det er nesten så man aner lukten av forråtnelse under foundation, lycra, glitter og tykke gulvtepper. Som i B&K 4ever: Sadistiske mordere fremstilt som Barbie og Ken.

Forestillingene byr ikke på forklaringsmodeller for hvorfor disse personene setter ut på sine mordtokt. De er mer som tablåer, bevegelige bilder av det som på overflaten fremstår som eksemplariske samfunnsborgere – hvor vi kun i små glimt får øye på det voldelige i deres oppførsel. Manuset til B&K 4ever er løst basert på Shakespeares dikt Venus and Adonis, og utøverne veksler mellom å snakke et hverdagslig engelsk og fremføre verselinjer. Forestillingen blir likevel hakket for statisk og ensformig, og oppleves lengre enn faktisk varighet på en snau time.