Jeg lider, derfor er jeg

«Jeg hater ideen om teater som kveldsunderholdning», sa den da 23 år gamle britiske dramatikeren Sarah Kane i sitt første intervju med avisen Independent. Hun mente teater burde være både følelsesmessig og intellektuelt krevende – som fotball. Kane skrev fem teaterstykker og en kortfilm før hun, i en alder av 28 år, tok sitt eget liv. Hennes siste stykke, 04:48 Psykose, fikk hun aldri sett iscenesatt. Handlingen tar for seg et suicidalt individ som er innlagt på psykiatrisk avdeling, og følgelig har stykket blitt lest som dramatikerens selvmordsbrev.

Et fragmentert sinn. På Rogaland Teater er det som om publikum trår inn i jeg-personens fragmenterte sinn. Hele scenerommet er ferskenmalt, det henger gjennomsiktige plastrysjer fra taket og de tre skuespillerne spiller og synger mens man ankommer. 04:48 Psykose har ingen sceneanvisninger eller karakterer, det er skrevet som presis poesi med 24 ulike tekstsekvenser, noen bare bestående av tall, spredd utover en side. Regissør Eline Arbo har valgt å fordele teksten mellom tre skuespillere. Jeg-et (Ragnhild Tysse) er kledd i slangeskinn fra topp til tå, går med skinnstøvler og har kors i øret. De to andre, som både er doktorer på den psykiatriske avdelingen og deler av jeg-ets identitet, ligner en übertrendy babe fra 90-tallet (Ingrid Unnur Giæver) og en oversminket vaskekone i rosa morgenkåpe (Svein Solenes). Det er et forfriskende valg å gå i motsatt retning av hvitt og sterilt med tvangstrøyer og legefrakk, men førsteinntrykket gir også stykket en tøff bakkestart. Tar publikum stoffet på alvor når det estetiske uttrykket ligner en Peach Daiquiri og de første replikkene drypper av ironisk medfølelse for jeg-ets lidelse?

Sensasjonelt og kvalmende. Det skal etter hvert vise seg at også slangeskinn-, frotté og fuskepelskledde skuespillere klarer å formidle hvordan det er å ha ansiktet sitt «limt på undersida av sjela». Kanes formuleringer er krevende, akkurat som teateridealet hun sto for, og mettet på urovekkende bilder og brutale beskrivelser fra et menneske som ikke ønsker å leve. Det er vanskelig å ikke lese Kanes selvmord som en kunstners totale fullbyrdelse av sitt eget verk. Men det er også kvalmende. Lar man seg rive med av det sensasjonelle og virkelighetsnære, at hun som har skrevet teksten ikke lenger finnes, støtter man indirekte opp om den kunstneriske verdien som stykkets tragiske omstendigheter har tilført det. Man konfronteres med en moralsk tvetydighet: Hadde opplevelsen av denne teksten vært like sterk om Sarah Kane levde i dag?